Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Rampete gutter til jul

Ei betimelig historiebok.

BOK: Den norske tradisjonen med julehefter er unik i verdensmålestokk. En underlig skikk mange ikke kan være foruten når det stunder mot jul.

Haakon W. Isachsen har rettet et leseverdig søkelys på fenomenet. Han har tatt for seg den snart hundreårige tradisjonen fra 1911 til 2003.

Et historisk riss

Isachsen går kronologisk til verks. Ikke bare sveiver han opp den soleklare starten (sett i ettertid), som er «Knold og Tot», men han setter den norske serietradisjonen inn i et europeisk perspektiv. «Studentens krigsøvelse» fra 1864 i vittighetsbladet Vikingen markerte på sitt vis den sterke norske affiniteten til Europa, særlig Tyskland.

Her hadde man sett en vanvittig suksess fødes med Wilhelm Buschs forskjellige tegnede fortellinger. Det bør nevnes at hans berømte Max und Moritz, forløperen til Knoll og Tott, «først» kom i 1865. Linken her kan kanskje forklare litt av suksessen med fenomenet Knoll og Tott i Norge.

Prøving og feiling

Når boka om juleheftene deretter tar av, er det frapperende å se hvordan norske serier holdt tritt med den vestlige serietradisjonen for øvrig. Etter et tiår preget av prøving og feiling innen mediet, kom tjueåra med sin massekultur. Film og tegneserier brøt grenser, bildemediene kunne tale til alle og gjorde det.

Det spesifikt norske tok seg uttrykk i de årvisse juleheftene, som Pappa og Pjokken, Nils og Blåmann, Eventyr i bilder, Tuss og Troll, Haukepatruljen, Brumle, samt Smørbukk, Vangsgutane og Ingeniør Knut Berg på eventyr.

Moderne hefter

Det utenlandske ble ivaretatt av, foruten de to rampete tyskættede ungene, serier som Fiinbeck og Fia med sin vakre strek, 91 Stomperud (svensk til å begynne med, han het Karlsson), Blondie, Pellefant og diverse spenningsserier. Mort Walkers Billy må nevnes, samt Disneys ulike juleserier, som også preger kioskhyllene før jul nå, selv om det ikke alltid har vært slik. Isachsen forteller at Disney-konsernet ikke hadde mer enn 15 % av markedet for bare fem- seks år siden.

Det moderne juleheftet ble kan hende markert ved utgangen av førtitallet. Men tegneseriene ble nå gjenstand for hissige angrep fra lærer- og bibliotekarhold (det rådgivende utvalget for tegneserier, som startet opp på femtitallet, var et guffent sådant), og det tok tid før mediet fikk en annen og bedre status. Selv om Kaare Bratung holdt stilen, var det vel ikke før på åttitallet at den nye og langt yngre generasjonen serieskapere tok grep, også om juleheftetradisjonen.

Satire

En blanding av parodi og nytenkning (eksempelvis med Arild Midthun som tegner og Terje Nordberg og Dag Kolstad som manusforfattere) gjorde juleheftene interessante igjen for yngre lesere.

I dag er det comme il faut å ta til rampete guttunger igjen. Serier som Tommy og Tigern, Pondus og selv Ernie holder den snåle standarden den norske tradisjonen krever.

Går man overflatisk til verks, er «Ingen jul uten juleheftene» artig lesning. Men det grunnleggende arbeidet i boka ligger likevel først og fremst i biografiene over serieskaperne, deres samtid og fortellerteknikk. Som juleheftenerd skulle jeg gjerne sett boka, som er på usle 192 sider i liggende og riktig format, som et flerbindsverk. Det får komme seinere. Nå foreligger et nybrottsarbeid over en gammel, unik og stadig fornyende tradisjon.

God jul.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media