Rampete kvinneliv

Kjappe riss av seks litt rampete gamle damer.

BOK: I går fylte Ebba Haslund 90 år. Det er ingen liten bragd å lansere en nyskrevet roman i den forbindelse.

Handlingen er lagt til én dag i 2006. Syklubben «Sekskanten», som ble stiftet i 1944, skal ha møte om kvelden. Boka gir oss raske riss av livshistoriene til de seks syklubbdamene, og deres familier.

Kvinneliv

Mest sentral er åtti år gamle Lillemor, som også var hovedperson i Haslunds «Bare et lite sammenbrudd». Lillemor er blitt enke, har solgt huset og flyttet inn i seniorbyggelaget. Boka åpner idet hennes yndlingssønn, den vellykkede adm.dir. Hjalmar, blir anmeldt for konemishandling.

Mer enn en handlingsroman er «Sekskanten» satt sammen av skjebner som blant annet eksemplifiserer kvinneliv i Norge fra krigen og fram til i dag: Blant dem altså Lillemor som avbrøt studiene og ofret seg for barna. Hushjelpen hennes Marina har kommet seg fram i verden. Hun er blitt medlem i syklubben, har fått god økonomi og de snilleste barna. Yrkesaktive Helen er blitt senil. Mens Tupsi, som alltid har slitt med et sterkt driftsliv, har lite kontakt med sine to barn.

Livet på vestkanten

Gjennom disse skjebnene byr Haslund på en slags historisk reise fram til vår tid. Her er erindringsglimt om sylting og nylonstrømper og krigsmotstand og dansemoro. Her minnes de gode sekstiårene, og de fryktelige syttiåra: «…en forferdelig tid. EF-strid ungdomsopprør, politiske oppgjør innen familien».

Gjennom Sekskantens barn får vi også raske skisser av samtidsproblemer: Stressede foreldre, tenåringer på kjøret, og læreren Beate som blir slått ned av eleven Ali som krever respekt. Miljøet er i hovedsak lagt til Oslo vest. Her er Annema og Minsten og Mamsen og bryllup på Grand og småpiker som tullet seg bort i AKP-erne, men heldigvis tok til fornuft. Sånn sett er dette en nokså smal fortelling om livet på Vestkanten, der det regnes som et nederlag at en av Lillemors sønner har endt som drosjesjåfør.

Dristig

Han kommer selv til erkjennelsen av at «det var dumt å sjølproletarisere seg etter artium. Idiotisk.» Den erfarne Høyre-damen Haslund kan med andre ord ikke holde seg for å komme noen nokså forslitte stikk til sine politiske motstandere fra den gang. Som et malapropos ligger det en mild ironi i at hun nå er blitt skribent i Klassekampen.

Haslund tegner ikke et udelt sympatisk bilde av alderdommen.

Ungdommelig

De gamle damene krangler og sladrer og fryser hverandre ut. De kniver om hvem som gjorde mest under krigen, og gjør narr av gammelmanns friere.

Nitti år gamle Haslund er heller ikke opptatt av å virke klok, eller skildre gamle mennesker som livstrette og mette av dage. Snarere er tonen litt rampete og ungdommelig, med dristigheter som at Kirsti ønsker seg en yngre mann for «det suger like mye som før».

Som helhetlig roman er ikke «Sekskanten» udelt vellykket. Den består av en rekke skjebner stablet oppå hverandre, så raskt skissert at det blir nokså overfladisk. Til sammenlikning er ikke boka i nærheten av annen gammelmannslitteratur som Hamsuns «Paa Gjengrodde stier» eller Marques` «Alle mine triste horer». Men så var jo de bare unggutter på rundt åtti.