Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ramsalte angrep på rederstanden og norske myndigheter

Brannfakkel fra NRK-journalist om de glemte krigsseilerne fra Persiabukta.

SEILTE DØDSRUTA: Fire dager før Olav Lerøen ble drept av irakiske raketter ved Khargøya, ble det Singapore-registrerte oljetankeren Norman Altantic skutt i senk av en iransk kanonbåt ved Hormuzstredet. Arkivfoto: AP/NTB Scanpix
SEILTE DØDSRUTA: Fire dager før Olav Lerøen ble drept av irakiske raketter ved Khargøya, ble det Singapore-registrerte oljetankeren Norman Altantic skutt i senk av en iransk kanonbåt ved Hormuzstredet. Arkivfoto: AP/NTB Scanpix Vis mer

Pappas siste reis. Norske krigsseilere i Persiabukten på 1980-tallet

Mikal Olsen Lerøen

5 1 6
«Dette er sterke saker, både på det menneskelige, det økonomiske og det politiske plan.»
Se alle anmeldelser

På 1980-tallet var jeg flere ganger i Persiabukta for å dekke krigen mellom Iran og Irak og den pågående tankerkrigen, der de to partene vekselsvis skjøt på tankskip som fraktet olje for fienden. Mange sjøfolk ble drept, også norske, men etter at krigen var over, forsvant mediedekningen.

Mistet faren

Samtidig som oljetankere på nytt angripes i Persiabukta, bringer Mikal Olsen Lerøen dette temaet på bane i boka «Pappas siste reis». Lerøen, som jobber i NRK som journalist og dokumentarregissør, mistet faren sin Olav da den iransk-eide og norsk-driftede tankeren «Susangird» ble angrepet av irakiske raketter ved den iranske oljeterminalen Kharg 10. desember 1987. Faren og tjue av hans besetning, alle fra Filippinene og Polen, døde.

Siden den tid har Lerøen jobbet med å finne ut hva som skjedde med faren og minst 400 av hans kolleger som mistet livet under denne tankerkrigen. Flere var norske, men ingen vet det eksakte tallet.

TV-dokumentaren «Pappas siste reis», som ble sendt på NRK våren 2017, var Lerøens verk. Den vakte stor oppsikt og ble prisbelønnet i Bergen. Nå har han gravd enda dypere i kildematerialet og utgitt ei bok med samme tittel.

La det med en gang være sagt: Dette er sterke saker, både på det menneskelige, det økonomiske og det politiske plan.

Seinskader og sjølmord

I boka gjøres det helt klart at sjøfolkene som seilte med olje i Persiabukta under den åtte år lange krigen på 1980-tallet, er våre dagers krigsseilere. Flere har begått sjølmord, mange sliter med psykiske seinskader og ikke minst – med følelsen av ikke å bli hørt. For ingen trodde på dem når de fortalte om hvor jævlig det hadde vært.

Kritikken mot norske skipsredere for profittjag under Iran-Iran-krigen har kommet med jevne og ujevne mellomrom. Ikke minst er det et faktum at John Fredriksen bygde opp mye av sin enorme formue gjennom denne oljefrakten. I boka kommer Lerøen med oppsiktsvekkende nytt kildemateriale og nye øyenvitneskildringer. Når man leser den, er det ikke til å unngå at man blir sittende igjen med et klart inntrykk av at profitten gikk foran alt, og at sjøfolkene om bord i skipene, både nordmenn og utlendinger, var lite verdt. Området de seilte i ble kalt Dødsruta.

Om dette er et anklageskrift mot rederstanden, er boka også et ramsalt angrep på norske myndigheter. Det nære samarbeidet mellom Utenriksdepartementet og Norges Rederiforbund blir brettet ut med gjengivelse av korrespondanse partene imellom.

Våren 1983 ble det brått slutt på UDs advarsler mot å la norske skip seile i Persiabukta. Dette skjedde etter et møte («gratis lunsj») mellom daværende statssekretær Eivinn Berg fra Høyre og hans gamle kollega og venn, viseadministrerende direktør Børre Sverdrup i Rederiforbundet.

Det sto også dårlig til med oppfølgingen av sjøfolkene og de omkomnes pårørende, både fra arbeidsgivernes og norske myndigheters side. Her er boka full av grelle eksempler.

Ille er det også at mange sjøfolk mer eller mindre følte seg tvunget til å seile inn i den iransk-irakiske krigssonen – av frykt for å bli svartelistet hvis de sa nei.

Har litt av Jon Michelet

Forfatteren skriver godt, og noen ganger føler jeg at jeg sitter og leser ei krigsseilerbok av Jon Michelet. Men Lerøen er ikke helt den samme ordkunstneren, og vekslingen mellom å fortelle i presens og preteritum fungerer ikke alltid like godt. Enkelte ganger blir det også for mange detaljer, ikke minst når det gjelder forfatterens rekonstruksjon av hvor dårlig det sto til med skipet før det dramatiske angrepet ved Khargøya. Man må nesten ha maritim fagskole for å følge med.

Men boka gir både spenning og tid til ettertanke.

Siden Lerøen fikk vite svært lite om farens død, ble det viktig for ham å bruke sin journalistiske teft for å grave fram den brutale sannheten. Kaptein Lerøen, som akkurat hadde mønstret på, overtok et skip som var så fullt av mangler og feil at det knapt var sjødyktig. Det ser det ut som om både de iranske eierne og det norske driftsselskapet Reksten Management ga blaffen i – og dermed ble «Susangird» også et lettere offer for de irakiske angriperne.

Den ultimate fortellingen

Farens skjebne går som en rød tråd gjennom «Pappas siste reis». Men boka dreier seg om noe langt mer enn omstendighetene rundt farens død. Foreløpig er dette den ultimate fortellingen om norske krigsseilere i Persiabukta på 1980-tallet. Og forfatterens påstander underbygges gjennom loggutskrifter, oversikter og annet kildemateriale som er gjengitt i siste del av boka.

Så får både vi journalister som dekket Irak-Iran-krigen og redaktørene som sendte oss ut, ta til oss litt av den ramsalte kritikken fra Lerøen. Som så ofte i journalistikken ble krigen og dens menneskelige omkostninger glemt når nye konflikter så dagens lys.

Og jeg innrømmer gjerne: I denne boka står det mye jeg burde ha visst og videreformidlet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media