Trygghet: Bygningsarbeidere er utsatt. Her er noen i arbeid på det nye Nasjonalmuseet på Vestbanetomta.
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Trygghet: Bygningsarbeidere er utsatt. Her er noen i arbeid på det nye Nasjonalmuseet på Vestbanetomta. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Yrkesskadeforsikring:

Ramunas kom hjem til Litauen med en ødelagt kropp og et inkassokrav fra Lindorff på 30 000 kroner

Arbeidstilsynet snakket aldri med Ramunas før han ble sendt tilbake etter ulykken.

Meninger

Sommeren for fem år siden jobba en ung mann med å demontere en heis på en byggeplass på Haslum i Bærum. Han hadde kommet til Norge fra Litauen noen dager før, for å jobbe og legge seg opp penger sånn at han kunne ta en utdanning som bilmekaniker. Han hadde ingen faglige forutsetninger for å kunne utføre det farlige arbeidet han ble satt til, og fikk ingen sikkerhetsopplæring.

Spaltist

Jonas Bals

er utdannet maler, og rådgiver i LO.

Siste publiserte innlegg

Etter 14 dager på jobb gikk det galt: Under arbeidet med å rive heisen ble Ramunas Gudas dratt opp i toppen av sjakta. Der ble han hengende i en wire i tre kvarter, fem etasjer og 15 meter over bakken, med knuste rygghvirvler og et blødende sår.

«Jeg husker ikke noe fra ulykkesøyeblikket, bare at jeg tenkte at nå er det ingenting som betyr noe lenger. Så ble jeg borte. Helt til noen ropte: Lever du? Jeg så at masse blod kom ut av beinet, og jeg hadde store smerter i ryggen. Det føltes som en evighet før jeg lå på båren», sa han seinere.

Ramunas kom hjem til Litauen med en ødelagt kropp og et inkassokrav fra Lindorff på 30 000 kroner for operasjonen han måtte gjennom. Arbeidsgiveren hans – som tilbød å låne ham penger for å reise hjem igjen – hevdet overfor Arbeidstilsynet at Ramunas hadde begynt å demontere heisen på eget initiativ. Og ble trodd.

I dag er Ramunas ufør, og bor hjemme hos moren i Litauen sammen med kona. Han har blitt far til ei datter, men har også fått streng beskjed fra legen om ikke å løfte tyngre løft enn 15 kilo. Sist jeg hørte fra ham, veide dattera hans 13 kilo.

I dag arrangerer fagorganiserte arbeidere fra en rekke fagforeninger i og rundt Oslo en støttemarkering for Ramunas utenfor Stortinget. Grunnene til det er mange. Først og fremst handler det om Ramunas selv. Han har, sammen med sine norske støttespillere, ført en årelang kamp for noen helt elementære rettigheter de fleste av oss tar for gitt - som retten til en yrkesskadeerstatning.

Vi er også mange som mener at arbeidsgiveren har fått slippe altfor lett unna ansvaret sitt. Saken til Ramunas har dessuten synliggjort noen store svakheter ved måten Norge håndterer arbeidsinnvandringen på, og vi vet at Ramunas sin sak ikke er unik.

Tvert imot, det spesielle i hans sak er at han har hatt et norsk støtteapparat rundt seg, blant annet i form av Heismontørenes fagforening og pågående journalister. For mange arbeidere er det vanligere å bli sendt hjem, gjemt bort, glemt - ute av øye, ute av sinn.

Arbeidstilsynet snakket aldri med Ramunas før han ble sendt tilbake til Litauen. Likevel konkluderte de at arbeidsgiveren ikke hadde planlagt arbeider med heisen, og at ulykken var «en utilsiktet handling».

Politiet, som hvilte seg tungt på Arbeidstilsynets konklusjon, henla saken - også de uten å ha snakket med Ramunas selv.

Heldigvis beordret Riksadvokaten nylig at saken hans må gjenopptas. Det er tredje gang det skjer. Men det er et åpent spørsmål om det nytter, så mange år etter ulykken.

Statsadvokat Erik Førde har fastslått at politiets innsats i etterforskningen «neppe kan betegnes som stor». Rune Larsen i Heismontørenes fagforening mener politiet og tilsynet stirret seg blinde på de velordnede dokumentmappene, som skulle vise at alt var i sin skjønneste orden.

Selv har jeg snakket med altfor mange som jobber i tilsynsetatenes frontlinje, som forteller den samme historien: Vi snakker ikke med de utenlandske arbeiderne. Ved inspeksjoner går man nærmest i en bue rundt dem, eller man «intervjuer» dem uten å ha folk som kan snakke språket, gjøre seg forstått eller vinne tillit og trygghet.

Utenlandske arbeidere som selv har tipset myndighetene om alvorlige brudd og mangler på egen arbeidsplass, opplever at inspektører kommer på besøk uten å veksle et eneste ord med dem. Ofte blir det med dette; et besøk. Og hvordan skal Arbeidstilsynet forvente å finne ut av de faktiske forholdene, dersom de ikke snakker med arbeiderne selv?

Dette gjør at tilliten til norske myndigheter, som allerede er nokså lav blant mange arbeidsinnvandrere, synker ytterligere. Mange av dem kommer fra land der de med god grunn har lav tillit til både myndigheter og fagforeninger, og de eneste menneskene de møter som snakker deres eget språk er arbeidsgiverrepresentanter.

De har ofte sin egen versjon av virkeligheten å formidle: At norske fagforeninger ikke er for dem, at de ikke har krav på en anstendig lønn eller arbeidstid - og som sender dem hjem dersom de lager bråk eller skader seg.

Fagbevegelsen har forsøkt å kompensere for dette, blant annet ved å ansette folk som snakker polsk, litauisk, latvisk og andre språk, og ved å produsere informasjonsmateriell på en rekke ulike språk.

Men det monner ikke. Når myndighetene ikke gjør sin del av jobben, og knapt nok produserer informasjonsmateriell på engelsk, hvordan kan vi forvente at arbeiderne som kommer hit fra andre land skal gjøre sin plikt og kreve sin rett?

Arbeidstilsynet har, i motsetning til NAV og andre etater, riktignok litt materiell på polsk på hjemmesidene sine - men ingenting på litauisk eller rumensk, for å ta to av de største innvandrergrupppene i norsk arbeidsliv. Og forsøker du å kontakte Arbeidstilsynets kontakttelefon i Bodø, bør du beherske norsk eller engelsk rimelig bra.

Er det en rimelig forventning til de som kanskje trenger Arbeidstilsynet aller mest, og som vi vet er mest utsatt for arbeidsulykker og dødsfall? En ansatt ved et av Servicekontorene for utenlandske arbeidere beskrev nylig innsatsen som «å dele ut kondomer til folk som føder».

Noen har utbytting av billig, sårbar arbeidskraft som forretningsidé. Det kan være lett å glemme i debatten om sosial dumping, der man ofte får et inntrykk av at det hele skyldes ulykksalige tilfeldigheter og uhell. Sannheten er at sosial dumping skjer fordi noen ønsker at det skal skje. Det burde myndighetene ta konsekvensene av. Dessverre har vi etterhvert mange eksempler på at så ikke er tilfelle. Tre eksempler:

Da Fagforbundets medlemsblad Fagbladet skrev om saken til Ramunas i sommer, samlet de inn statistikk fra alle landets politidistrikter. Oversikten deres viste at godt over halvparten av alle anmeldte brudd på arbeidsmiljøloven ble henlagt av norsk politi i fjor. Noen steder henlegges åtte av ti saker.

Samtidig vet vi at Arbeidstilsynet unnlater å anmelde mange lovbrudd, fordi de vet at sakene uansett henlegges. Skal vi få synliggjort det reelle omfanget av brudd på allmenngjøringsloven og arbeidsmiljøloven, mener vi i LO at tilsynet burde få en plikt til å anmelde.

Eksempel nummer to: Tidligere lagdommer og førstestatsadvokat Rune Bård Hansen, som i 2010 ga ut en bok om arbeidsmiljøkriminalitet i samarbeid med Økokrim, har gått gjennom en lang rekke saker som viste at straffereaksjonene for arbeidsmiljøkriminalitet er «svært milde,» og at det sjelden reises tiltale i forbindelse med alvorlige lovbrudd. Da jeg intervjuet ham for avisa Bygningsarbeideren for noen år siden sa han at:

«Det er ikke noe annet straffeområde i Norge der forholdet mellom lovbrudd og straff er så uproporsjonalt (…) Du skal være svært uheldig som arbeidsgiver dersom lovbruddene du har begått skal få noen strafferettslige konsekvenser: Du må få de mest dedikerte folkene i politiet mot deg.»

Da han et par år senere innledet på Fellesforbundets HMS-konferanse formulerte han det enda spissere: «Dersom du ønsker å drepe noen i Norge, så gjør det på jobben!»

Det tredje eksempelet er enda mer alvorlig, fordi det handler om rettsvernet til de som skader seg på jobben. I saken til Ramunas hadde ikke arbeidsgiveren tegnet lovpålagt yrkesskadeforsikring.

Da skal man være dekket gjennom Yrkesskadeforsikringsforeningen (YYF), men i Ramunas sitt tilfelle har vi sett at de bruker betydelige advokatressurser på å nekte ham erstatning. Rune Larsen i Heismontørenes fagforening har kalt denne oppførselen «en hån mot Ramunas og en skam for norske myndigheter».

Alt dette er systemfeil som vi er nødt til å gjøre noe med. I LOs nylig vedtatte strategi mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet har vi en rekke konkrete, politiske tiltak for å gjenvinne kontrollen over norsk arbeidsliv, som dessuten kan bidra til at flere kommer trygge og hele hjem fra jobben, enten de er rotnorske eller utenlandske arbeidere.

I tillegg til å kreve mer ressurser til et sultefôret Arbeidstilsyn som stadig pålegges flere oppgaver, foreslår vi også noe som forlengst burde vært en selvfølge i norsk arbeidsliv: At alle som er så uheldige å skade seg på jobben, skal være dekket av yrkesskadeforsikring.