Ran eller verdiskaping?

Noen hevder at de som sitter med disse fiskerettighetene, har tilranet seg vår felles eiendom. Dette er nærmest å snu tingene på hodet, skriver Rögnvaldur Hannesson.

I DET SISTE har det vært en del oppmerksomhet kring kjøp og salg av fiskerettigheter. Noen har vært opprørt over at fiskebåtredere har kunnet selge rettigheter som de i sin tid fikk gratis av det offentlige. Situasjonen er ironisk. Fiskerimyndighetene har flere ganger gitt uttrykk for at det ikke er meningen at fiskerettigheter skal være privat eiendom, men i praksis er kjøp og salg tillatt. Samtidig har de vist påtagelig liten interesse for å utrede hva disse rettighetene er verdt.

Flere akademikere, særlig ved Universitetet i Tromsø, har uttrykt harme over at almenningsressursene i havet er i ferd med å bli privatisert. De ser verdi i at disse kan holdes tilgjengelige for alle som måtte ønske å bruke dem. Dessverre er disse holdninger tilpasset en annen tidsalder og teknologi. Så lenge fiskefartøyene var små og redskapene primitive, var fiskerne ikke i stand til å påvirke fiskebestandene i noen særlig grad. Fiskens vel og ve ble den gangen stort sett regulert av naturen. Under slike forhold hadde adgangsbegrensning til fisket ingenting for seg. Men fiskerne har forlengst fått fartøyer og redskaper som gjør dem i stand til å utfiske enkelte fiskebestander og desimere andre kraftig.

DET ER DEN ENORMEfremgang i fiskeriteknologi som har gjort det nødvendig å begrense adgangen til fisket, forutsatt da at vi er opptatt av å få best mulig økonomisk resultat ut av denne næringen. Kanskje kunne vi gå tilbake til årer og segl og håndsnøre. Det ville i alle fall være en logisk konsekvens av Tromsø-akademikernes syn. Mye tekst trenger ikke bli forspilt på en slik løsning for et moderne samfunn. Selv moderne sjarker er utstyrt med automatiske juksamaskiner som gjør dem svært effektive innenfor den aksjonsradius de har. En flåte som består av slike båter, er det endog behov for å begrense.

Det er ikke til å komme forbi at et gode som blir knapt får en pris; spørsmålet er hvordan denne prisen kommer til uttrykk og hvordan omsetningen av de verdifulle rettigheter skjer. I Norge har man valgt å knytte fiskerettigheter til fartøykonsesjoner i stedet for å omsette dem direkte i et åpent marked. Dette har da ikke uventet fått den konsekvens at fiskefartøyer med konsesjon har fått en verdi som en inngangsbillett til et adgangsregulert fiske. Siden myndighetene i utgangspunktet lot være å ta betalt for disse rettighetene, tilfaller verdien som en engangsgevinst dem som fikk rettighetene gratis. Denne verdien kaller vi gjerne for grunnrente.

Noen hevder så at de som nu sitter med disse fiskerettighetene, har tilranet seg vår felles eiendom. Dette er nærmest å snu tingene på hodet. Fiskerettighetene har verdi fordi adgangen til fisket er begrenset. Hvis dette ikke var tilfellet, ville det store flertall fiskere ikke gjøre det stort bedre enn å få endene til å møtes, og de ville vært langt flere enn hva som trenges for å ta den fisken naturen gir oss anledning til å fange. Selvsagt ville det som alltid finnes særlig dyktige fiskere som ville gjøre det bedre enn andre, men de fleste ville ha sin fulle hyre med å dekke sine kostnader.

Det adgangsbegrensningen gjør, er derfor å skape verdi. Det gjør den ved å begrense antallet fiskere og båter til det som er nødvendig. De overflødige må finne seg annet arbeid i andre sektorer av økonomien. I stedet for å bli investert i unødvendige fiskebåter, blir kapital investert andre steder. Adgangsbegrensningens verdiskaping består i verdien av den produksjon som ikke ville funnet sted hvis det var for mange fiskere og båter. Denne verdien gjenspeiles i verdien av fiskerettighetene. Den er således ikke ranet fra noen i det hele tatt, men skapt av selve adgangsbegrensningen. Det skal vi alle sammen være glade for.

SELVSAGT KAN MANsynes at det er beklagelig at gevinsten ved et bedre regulert fiske skal tilfalle et fåtall fiskebåtredere som tilfeldigvis var aktive i næringen da adgangsbegrensningen ble innført. At så skjer, må de politiske myndigheter fullt ut ta ansvaret for. Stortinget debatterte saken for flere år siden og kom frem til at det ikke var interessert i å la det offentlige kreve noen avgift for adgangen til fiskeressursene. Det er i prinsippet ingen vanskelig sak å sørge for at verdien av en fellesressurs som det er begrenset adgang til å nytte, tilfaller fellesskapet. Dette gjør vi jo til gagns i petroleumsnæringen. I fisket kunne dette gjøres ved å legge avgift på fisket eller fiskekvotene, eller ved å selge kvotene på auksjon.

Bør så verdien av fiskeressursene tilfalle staten? Det ville være både rett og rimelig at de utgifter det offentlige har for forvaltning av fiskeriene, ble dekket av næringen selv. Disse utgiftene er formidable, kanskje bortimot ti prosent av førstehåndsverdien av fangsten. Slik det er nu, blir disse kostnadene dekket av almene midler. Dette er det ingen grunn til. Fiskeriforvaltningens formål er å øke verdiskapingen i næringen og å sikre at man ikke pådrar seg langsiktig tap for å oppnå kortsiktig gevinst. Hvis fiskeriforvaltning i det hele tatt har noe for seg, bør den øke verdiskapingen i fisket mer enn hva forvaltningen koster. Ut over å dekke disse kostnadene er det i det hele tatt tvilsomt om staten burde ta inn noe av den grunnrente som fisket er i stand til å generere.

DEN NORSKE STATer i den forholdsvis unike posisjon å ha mer penger enn forstand. Den pågående debatt om oljepengene viser med all tydelighet at den største utfordring i norsk politikk er å frata politikerne råderetten over oljeformuen, enten ved å privatisere den eller ved å gjøre den om til et pensjonsfond med vidtgående autonomi. Å gi staten mer penger i form av en fiskeavgift ville gjøre vondt verre, selv om det ikke dreier seg om noen store beløp.

Hva kan man da gjøre for å ivareta felleseiendomsaspektet? Man kunne definere fiskeressursene som kystbefolkningens eiendom og gi kystområdene retten til å forvalte fiskeressursene og å kreve inn avgift fra dem som får rett til å bruke disse ressursene på fellesskapets vegne, slik oljeselskapene får lov å ta opp den oljen som er det norske folks felles eiendom. Inntektene av denne fiskeavgiften kunne så brukes til kystbefolkningens felles beste. En ting som taler for å avgrense fellesskapet på denne måten, er at inntektene av en grunnrenteavgift på fiskeriene ikke ville monne noe særlig i en stor og overfylt norsk statskasse. Denne inntektsposten ville dermed kun gi svake insentiver til å forvalte fiskeriene på en mest mulig lønnsom måte. Dette kunne bli anderledes hvis skatteinntektene fra fisket ble kanalisert til kystbefolkningen, som uansett hvordan den ble definert, kun er en brøkdel av landets befolkning.

ELLERS ER DETkanskje ikke så ille at verdien av fiskerettighetene tilfaller dem som på et gitt tidspunkt var aktive i næringen. En stor del av fiskerettighetenes verdi er antakelig allerede blitt innkassert av fiskebåtredere som har solgt seg ut av næringen. For deres vedkommende er man for sent ute med å inndra «ufortjente» gevinster. For dem som har kjøpt seg inn i næringen, er verdien av fiskerettighetene bare en kostnad på lik linje med andre kostnader. Det viktige er at rettighetene er omsettelige, slik at effektivitet og lønnsomhet i fiskeflåten blir så stor som mulig. Det faktum at fiskerettighetenes verdi er kritisk avhengig av hvor godt fiskebestandene blir forvaltet, oppfordrer til en helt annen mentalitet i fiskerinæringen enn vi har vært vant til. I stedet for å kare til seg mest mulig fisk på kort sikt og skrike på størst mulige fangstkvoter, vil eierne av disse rettigheter bli interessert i en langsiktig vellykket forvaltning av fiskebestandene, for hvis man ikke lykkes med det, blir rettighetene mindre verdt.

DET ER FORSTÅELIGat mange blir støtt av at folk som har fått rettigheter gratis, efter en kort stund kan snu seg rundt og selge dem for en betydelig verdi. Vi bør da være oppmerksom på at vårt samfunn er fullt av slike «urettferdigheter». Denne engangsgevinst som har tilfalt noen individer, kan være en billig pris å betale for et system som sikrer effektiv utnyttelse av fiskeressursene og gir insentiver for at de forvaltes fornuftig.