Randi Hansen

Tamt og ujevnt comeback.

CD: Randi Hansen fyller 50 år om noen dager, og tittelen «Tid som går» er passende på mer enn én måte. Det har tatt henne 23 år å følge opp «Ansiktet i speilet», og det er 29 år siden sangen hun alltid vil bli konfrontert med, «Hvis jeg fikk være sola di», begynte et langt livsløp på radioen.

Debuten gikk ut i 80 000 eksemplarer. Nå forventer hun neppe et sånt salgstall denne gang, likevel er det underlig at «ho Randi» ikke vil mer når hun nå bryter tausheten. Hvorfor går hun ikke mer offensivt ut? I stedet er «Tid som går» «bare» et trivelig, men anonymt album, med egne, enkle melodier og hjemlige tekster om vinter i nord, det deilige mørket – og kjærligheten. Hun har flinke folk i ryggen, men har sjøl en spinkel stemme man enten liker eller misliker.

Låtene glir sakte og nokså ubemerket forbi – og er fort glemt. Hansen har rett og slett lagd ei gammeldags og søt viseplate med forsiktige og trygge arrangementer. Hederlige unntak blant svært sakte og melankolske sanger er underfundige «Himmel og hav», personlige «Søt som sjokolade» og trivielle «En time i sola».