Ransakende fortellinger

BERGEN (Dagbladet): Mens Høstutstillingen tilføres ny energi innenfor det gamle Lysverkbygget ved Lille Lungegårdsvann, sørger Bergen Kunstmuseum samtidig for å rette søkelyset tilbake mot 60-åras franske figurative maleri.

  • Det er en tendens som gikk oss hus forbi, den gang malerne var som mest aktuelle. På 70-tallet fikk vi riktig nok et glimt med navn som Gilles Aillaud og Erro på en fransk vandreutstilling, og Eduardo Arroyo fins i Astrup Fearnley Museets samling. Når La Figuration Narrative eller Den fortellende figurasjonen ble så oversett i sin tid, har dette flere årsaker. De var ikke bare estetiske, men i vel så stor grad markedsmessige og politiske.
  • Da retningen fikk sin første markante manifestasjon med utstillingen «Hverdagsmytologier» i 1964, virket nok navnet som et visuelt ekko av litteraturteoretikeren Roland Barthes{rsquo} bok «Mytologier». I alle fall på den parisiske kulturarenaen. Dette skjedde da den franske hovedstadens hegemoni som billedkunstens metropol var forbi, og endelig beseglet med at 39-åringen Robert Rauschenberg fra USA vant den store biennaleprisen i Venezia samme år.
  • Den amerikanske popkunsten fikk sitt franske motstykke i «Den nye realismen», anført av den karismatiske kritikeren Pierre Restany og med ledende skikkelser som César, Yves Klein og Jean Tinguely. Den figurative narrasjonens malere ville derimot markere seg som en motpol til New Yorks popkunstnere. De profilerte seg i kontrast til «popkunstens statiske ironi» med bilder av en hverdag som tok opp i seg «selve livets bevegelse», og ville vise «en vansiret verden» bak den ideologiske fasaden».
  • Valerio Adami, Erro, Peter Klasen, Jacques Monory, Bernard Rancillac og Hervé Telemaque ville bruke maleriet som visualisert tankevirksomhet i et tiår som var formet av Algerie-krigens slutt i 1961 og Paris-revolten i 68. Det ser man av Rancillacs kunstneriske kommentar til mordet på den algeriske lederen Ben Barka og Monorys kjølig-blå agent/leiemorder. Adamis sarkastiske Matisse-motiv og Klasens mekaniserte Venus fra Milo var ideologisk krass kritikk i et land hvor kultur brukes til maktens selvbilde, men malernes narrasjoner knyttes til etablerte posisjoner.