Ransbølgen mot hovedstadens ungdom

DET HAR BLITT

populært i alle leire å påpeke hvordan ungdommer med mørk hud ikke vet å oppføre seg som folk, med påfølgende krav om «den ubehagelige men helt nødvendige debatten». Det er nok dessverre riktig at det ikke er noen spøk å bli ranet eller banket opp for ingenting. Langt verre er det at det aldri nevnes hvordan slike episoder var vanlige i Oslo også for tretti år siden.

De som begynner å bli riktig gamle husker den fryktede Blackie-gjengen fra femti og seksti-tallet. Den offentlige forklaringen den gangen pendlet mellom «ukultur fra krigen» og «skadelig påvirkning utenfra», uten at de så ut til å gjøre ting bedre. Det var først noen år seinere da vi fikk den massive innflyttinga til Groruddalen, at det ble såpass mange unge mennesker i gatene at noen begynte å forstå tegninga. Viktigere enn å påpeke hva som var feil med ungdomsgenerasjonen, syntes spørsmålet: Er det slik at de unge ikke trives hjemme hos sine egne familier? Er det slik at foreldre på en eller annen måte blir avskåret fra å holde et våkent øye på sine egne tenåringer? Trangboddhet, foreldrenes eneansvar, lange arbeidsdager og sosiale problemer i hjemmet var blant svarene man fikk. Det tok ikke så lang tid før man skjønte at lærere, ungdomsprester og idrettsledere ikke kunne hanskes med disse problemene alene. Det ble etterhvert et politisk krav at unge mennesker skulle ha et sted å være, uten at det ble stilt krav om leksearbeid, trosbekjennelser eller prestasjoner på fotballbanen. Det var sånn de første ungdomsklubbene ble oppretta på seksti og syttitallet.

Komplett med diskotek, kosekrok og en litt snodig, halvmorsom ungdomsleder som ikke forlangte noe annet enn at folk skulle avstå fra slåssing, drikking og hærverk.

TILTAKENE STO

ikke i forhold til tilflyttinga, så utover syttitallet poppa det opp gjenger på hver T-banestasjon langs Grorud- og Furusetbanen. Alle som bodde i Groruddalen på denne tida husker Linderudgjengen, Veitvetgjengen, Tveitagjengen, Trosterudgjengen, Bølergjengen, Stovnergjengen, Ammerudgjengen osv. som det skumleste i verden. Det var klikker av ungdom som fikk alle, voksne som barn, til å krysse gata eller gå i store halvsirkler. Flere av mine jevnaldrende ble helsebanket uten så mye som å ha snakket til dem. På sine dårligste dager brukte de dop, bar våpen eller barket sammen med andre ungdommer i regelrette gateslagsmål. De ga generell næring til bybefolkningens voksende paranoia, og sto ikke på noen måte tilbake for den omtalen vi kjenner fra dagens aviser.

Heldigvis lyttet man til de fornuftige stemmene den gangen. Unge mennesker måtte få flere tilbud, ikke færre. Dette ble riktignok møtt med høyresidas tidløse retorikk - «det nytter ikke å sy puter under armene på bråkmakere» - men tiltakene fungerte. Etterhvert skulle de lokale ungdomsklubbene vokse fram og bli en del av hverdagen. De ble til et sted hvor unge kunne oppholde seg, møte venner og snakke med voksne hvis de trengte det. Foreldrene på sin side kunne føle seg trygge på at ungene var under oppsyn av profesjonelle voksne selv om de ikke var hjemme.

SELV BEGYNTE JEG

som ungdomsarbeider ved et multifunksjonshus på Oslo øst i 1993. Her ble jeg møtt av eldre, mer erfarne folk som lærte meg hvordan jeg skulle identifisere et problem før det oppsto. Ved hjelp av felles innsats, sunn fornuft og en viss kollektiv råderett over beslutninger og husets ressurser, kunne vi hjelpe ungdommer inn på rett spor igjen. Vi var dessverre ikke mange nok til å fange opp alle som snubla, og det var et vedvarende kamp på huset, å sørge for at ressursene kom de som trengte dem mest til gode. Ved inngangen til siste halvdel av nittitallet ble vi imidlertid presentert for helt nye signaler fra Oslo Rådhus. Gjennomgangstonen var at det i framtida ville bli vanskelig å få tildelt støtte til en slik type ungdomsvirksomhet, ettersom den ikke ga noen målbar effekt. Logikken bak dette argumentet var at aktiviteter måtte kaste av seg umiddelbare resultater for å bli økonomisk spiselige for sponsorer og bevilgende myndigheter. Med andre ord ville idrettspokaler, fotoutstillinger og annen produktiv virksomhet være å foretrekke framfor den rene sosiale funksjonen som en helt vanlig ungdomsklubb hadde.

VI PROTESTERTE

heftig, ettersom vi visste at resultatene av vår preventive virksomhet vanskelig lot seg måle. Opprørsstemningen var ikke begrenset til min arbeidsplass, våre kolleger i andre bydeler så også hvordan de kommende nedleggelsene betydde katastrofe. Da vi begynte å organisere protestene, tok ikke lang tid før de høflige formuleringene fra Oslo Rådhus ble erstattet av klar tale: Ett ord om omorganiseringen til presse, politikere eller andre utenforstående, og vi kunne se oss om etter en annen jobb. Som vi vet har byrådet nettopp fortalt hovedstadspressen at det ikke er aktuelt å fjerne denne ti år gamle munnkurven. Advarslene som kom fra ungdomsfaglig hold ble kvalt i starten. Sammen med byens mange andre lignende tilbud, ble ungdomsklubben jeg jobbet ved nedlagt. Ved utgangen av nittitallet sto en ny ungdomsgenerasjon igjen på gata uten noen steder å gjøre av seg. Det var på denne tiden «gjengvolden» og «den muslimske bøllekulturen» eksploderte ut over løssalgsavisenes forsider. Som om det ikke var forstemmende nok at byens unge hadde mistet det som var et godt tilbud, fikk jeg og mine tidligere kolleger den tvilsomme glede av å konstatere at pressa ikke tok tak i den åpenbare årsaken til at så mange ungdommer rota seg opp i krøll. Tvert i mot har det blitt matnyttig for stipendhungrige sosialantropologer og sosiologer å levere velskrevne avhandlinger om hvilke «fremmedkulturelle» mekanismer som står i veien for en effektiv integrasjon.

Skal vi diskutere sosiale problemer i dag, må vi ta utgangspunkt i den medisinen vi begynte å skrive ut mot de samme symptomene på seksti- og syttitallet. Det er imidlertid en svært ubehagelig erkjennelse at den politiske agendaen ser helt annerledes ut: I vår tid er det et mål at ungdommers behov skal kaste av seg profitt. Det å bli født av foreldre med dårlig kjøpekraft er synonymt med å ikke få ta del i de godene andre, mer velstående ungdommer kan glede seg over. Dette er en sammenheng våre politikere ikke liker å bli konfrontert med. Derfor blir det langt viktigere for dem å opprettholde myten om at ungdom med mørk hudfarge har helt andre verdier enn oss, og at vi derfor må slutte å være så naive.