Rapp-elitens stagnasjon

De er blant USAs største rappere, men prestasjonene står ikke alltid til stjernestatusen.

Dette er snakk om artister som kunne ta opp vrøvl fra et nachspiel, slengt på noen beats, gi det ut, og se albumet fyke til toppen av de amerikanske albumlistene. For dette er ikke bare superstjernerappere. Dette er de kuleste superstjernerapperne. Men coolhet redder ikke et album alene. Spesielt ikke fra hipphoppartister som aldri klarer å begrense seg. Wu-Tang Clans forrige album, «Forever», levde bare opp til tittelen ved at den aldri tok slutt. Plata varte i en time og 48 minutter...

Best solo

Nå virker det som at lite er mer -tankegangen har sementert seg fast selv i Wu-guttas doppregede univers. «W» varer under timen!

Deres tredje album er likevel ikke den spark i baken -opplevelsen vi håpet på. For Wu-Tang nytes fortsatt best solo, noe ikke minst Old Dirty Bastards genialt rølpete soloskiva, «Nigga Please» (1999), beviste.

For fortsatt er det den karakteristiske skumle stemningen som er enerådende - en strykerframkalt stemning som begynner å låte vel påtatt. Det er først på låter som den oppdaterte «Protect Your Neck (The Jump Off)» og «Gravel Pit» man får et Wu-Tang som fungerer skikkelig. Er ti harde hipphoppmenn i ett og samme band kanskje seks for mye?

Gettoslentrende

Jay-Z har jeg etter hvert fått mye respekt for, noe som ikke minst skyldes stemmen og den gettoslentrende stilen han praktiserer. For min del kunne han like godt ha snakket om været - så tøff er stemmen hans. Men stemmen kan ikke bære et helt album, og «The Dynasty», hans fjerde, blir litt kjedelig i lengden.

Lager låter

Mest spennende er uten tvil sørstatenes hotteste hipphoppduo. Outkast opererer innenfor sitt eget og svært fantasifulle univers. Et univers som tilsynelatende balanserer mellom samfunnsengasjement og sleaze , uten at man alltid vet hva som er hva. Outkast er også de mest oppfinnsomme og vågale av de tre. De lager låter . Låter hvor uventede ting skjer, selv om ikke alt er like vellykket. Men fjerdealbumet «Stankonia» er uten tvil det mest spennende i denne bunken. En bunke som bærer preg av en tydelig «på stedet hvil»-følelse.