Rappkjefta

New York møter Delhi på Ellingsrudåsen.

CD: Spellemannkomiteen kommer til å rive seg i håret når det blir på tide å oppsummere 2004. Skal de opprette en ad hoc-kategori for r&b? Eller kommer de til å plassere Noora i kategorien «pop» og Winta i «beste nykommer»?

Når Samsaya nå gir ut debutalbumet «Shedding My Skin», slenger hun enda mer kull på bålet. Med kompromissløs selvtillit og produksjonshjelp fra jazzmusiker Ronny Andreassen har ellingsrudjenta nemlig gitt ut årets crossover-plate.

Bittersøt r&b

Med indisk bakgrunn, norsk oppvekst og amerikansk kulturpåvirkning er Samsaya et levende bevis på at globalisering så absolutt har noe for seg. Fremmedgjorte «Lip Sync» og mørke «I Don't Blame You» er begge bittersøte r&b-ballader. Samsayas indiske herkomst smyger seg rundt i lydbildet, og når hun har noe ekstra på hjertet slår hun over i rapp. På «Slave» er hun faktisk en smule PJ Harvey light .

Tekstmessig er Samsaya frekkere enn Anne-Kat. Hærland og mer gatesmart enn tenåringsjentene på T-banen. Hun hudfletter reklamebransjen på «Fast Food» , og singelen «Ever Been Had» minner jenter om at de må se til å ta ansvar over egne liv. Fine greier.

Konstruert

Problemet er bare at Samsaya til tider blir for konstruert tøff i trynet. Hver gang hun viser en smule sårbarhet, etterfølges det av konfrontasjon. Og fordi det er balladene som funker best, blir det etter hvert ganske irriterende.

Vi kommer liksom ikke under huden på Samsaya. Etter nydelige «I Don't Blame You» dukker for eksempel masete funky «I Blame You» opp, og albumet slutter med et in-your-face «Analyze This!» . Det blir litt for mye Madonna «Die Another Day».