Rapport fra en voldtatt virkelighet

Hun intervjuet flere hundre voldtekts-ofre fra Bosnia-krigen, og skrev en roman om en kvinne som ble gravid etter å ha blitt voldtatt av soldater i månedsvis.

Som mekaniske dokker sitter kvinnene foran henne. Med stivt blikk forteller de henne i detalj hvordan de ble voldtatt, lemlestet, nedverdiget. Hver dag. I månedsvis.

- Å skrive denne romanen har vært grusomt, og dessverre overdriver jeg ikke. Alt jeg forteller er sant, sier den kroatiske forfatteren Slavenka Drakulic.

Hun understreker likevel at dette ikke er noen dokumentarbok.

Den lille, lyse kvinnen med den dype stemmen og det sterke navnet ser på meg med store, rolige øyne.

I løpet av de siste årene har hun truffet flere hundre voldtatte kvinner fra Bosnia, og hun har lest minst like mange rapporter.

Nå har alle disse kvinnene til sammen gitt liv til hovedpersonen S i Slavenka Drakulics roman «Som om jeg ikke fantes».

Hater sitt barn

Boka handler om den unge muslimske kvinnen S, som holdes fanget i en serbisk kvinneleir der hennes liv består i å tilfredsstille soldatene. Hun blir voldtatt av utallige av dem før hun etter hvert får en «fast» kaptein som bruker henne slik han vil.

Endelig ute av marerittet oppdager hun at hun er gravid, men hun er for sein til å ta abort. Hun gjennomfører svangerskapet og føder et barn som hun hater. Når det til slutt ligger der foran henne, nekter hun enhver kontakt.

- Mange spør om jeg bare har valgt ut de verste historiene, men tvert imot har jeg utelatt ting som er så grusomme at jeg var redd de ville virke for usannsynlige på leseren, forteller Slavenka Drakulic.

- Sannheten er enda verre. I kriger gjennom alle tider er kvinner blitt voldtatt. Vi behøver ikke tragedier som Bosnia og Kosovo for å oppleve det. Denne krigen er likevel annerledes. Her handler det ikke bare om voldtekt, men også om etnisk rensning.

Intellektuell

Slavenka Drakulic er en ekstraordinær kvinne. Få østeuropeiske kvinner har markert seg så kraftig internasjonalt som henne. Hun er ingen kuriositet fra Kroatia, men tvert imot noe så sjeldent som en kjent internasjonal intellektuell kvinne fra Øst-Europa.

Hennes navn som journalist, forfatter og intellektuell er kjent både i Europa og USA, og jevnlig har hun artikler i bl.a. New York Times, The Observer, New Republic, La Stampa, Frankfurter Allgemeine Zeitung og Dagens Nyheter.

Jeg venter å treffe en furie av et kvinnfolk, skarp og mektig, en dame som beinhardt har kjempet seg fram til posisjon. I stedet kommer en liten, slank skikkelse, med ungt, åpent ansikt. Hun er glad for at boka har fått så god respons internasjonalt. Aldri tidligere har det vært skrevet en skjønnlitterær bok over dette temaet.

Det redselsfulle

- Først tenkte jeg å lage en dokumentarbok med intervjuer, men jeg skjønte fort at den ikke ville bli overbevisende. Kvinner som har vært gjennom slike opplevelser, greier nemlig ikke å gi uttrykk for hva de føler og har opplevd, de snakker bare mekanisk, og kan ikke fortelle noen ting om de virkelige følelsene, og om alt det redselsfulle og grusomme de har opplevd, forteller Drakulic.

- Som forfatter kunne jeg gå bak fasaden og sette meg inn i følelsene. Å finne tonen var utrolig vanskelig og utfordrende. Til slutt valgte jeg et minimalistisk språk, ja nesten dokumentarisk. For å illustrere hennes liv i leiren valgte jeg å kalle henne S. I leirene reduseres du til ingenting. Du er bare en i mengden.

Alt er sant

Som journalist var hun innom mange leirer etter krigen. Hun snakket med jentene, samlet materiale, leste detaljer om voldtekt og tortur av mennesker - alt hun trengte for å gi liv til en historie.

- Alt jeg skriver om er sant, det har bare ikke skjedd med én kvinne. Men jeg ville ikke bli forbauset om en kvinne kom til meg og sa at jeg har skrevet akkurat hennes historie. Også historien om faren som blir tvunget til å voldta sin egen sønn foran alle soldatene, er sann.

Slavenka Drakulic begynte å jobbe med boka i 1992, men ga opp. Men da hun for to år siden igjen leste notatene, skjønte hun hva hun måtte gjøre.

- Det var en vanskelig og svært smertefull prosess, men faktisk også kjedelig. Smertelig kjedelig. Etter en stund berører ikke stoffet deg lenger og blir bare gjentakelser. Da forsto jeg at jeg måtte skape én historie som til sammen gjør alle historiene mye sterkere.

Dyp indre uro

Grunnen til at hun kunne skrive boka er at hun kommer fra området, kjenner kulturen og kunne distansere seg fra grusomhetene fordi verken hun eller hennes nærmeste var ofre.

Hadde hun opplevd det selv, ville det vært umulig. Drakulic mener bøkene hennes alltid springer ut fra en dyp indre uro, og at dette emnet derfor må ha berørt henne kraftig.

- Jeg vil uroe leseren. Ikke bare fortelle om voldtektene, men vise hva krigen gjør med mennesket. Ingen kan påstå at dette ikke vil skje her.

- Alle har en mørk side som kan komme fram i gitte situasjoner. Katastrofer og grusomme gjerninger er nærere enn vi tror. Og hva skjer med barna i en slik situasjon, og med deres identitet? spør hun.

- Min bok slutter med flere spørsmål enn svar, og det kan virke som om den får en lykkelig slutt. Men kvinnene ble voldtatt av etniske grunner fordi barna skulle bli serbiske. Saken er bare at barna blir bortadopterte, og får dermed aldri vite om sin serbiske identitet. Kvinnene som beholder sine barn forteller dem ikke om deres serbiske far, men gir dem sannsynligvis en muslimsk krigshelt til far. Dermed får kvinnene igjen det siste ordet. Fra krigen blir det ikke igjen et eneste serbisk barn. Det blir som om ingenting har hendt.

Feminist

Slavenka Drakulic er gift med den svenske forfatteren Richard Swarz, har leiligheter i Wien og Stockholm, og et gammelt hus i Istria i Kroatia.

Som tenåring gjorde hun først opprør mot faren og deretter den jugoslaviske stat. Hun ble med i en feministgruppe, men hadde få kvinnelige jugoslaviske forbilder. Tidlig visste hun at hun ville bli forfatter, men 19 år gammel var hun gift og hadde barn. Ikke særlig godt utgangspunkt for en litterær karriere, ler hun.

- Jeg jobbet som journalist, ble skilt og debuterte ikke som forfatter før jeg var 37. Som andre kvinner var jeg revet mellom barn og karriere. Men min datter er nå voksen, og jeg liker min livssituasjon. Jeg fører et utadvendt liv som journalist, og et innadvendt som forfatter, og jeg kan se øst fra vest og vest fra øst - Kroatia fra Sverige og Sverige fra Kroatia. Det gir mange fordeler, sier Slavenka Drakulic.