LITT MISUNNELIG: Hadde jeg vært 15 år hadde jeg kanskje gjort det samme som alle disse jentene, skriver Guro Havro Bjørnstad. Foto: Eirik Helland Urke
LITT MISUNNELIG: Hadde jeg vært 15 år hadde jeg kanskje gjort det samme som alle disse jentene, skriver Guro Havro Bjørnstad. Foto: Eirik Helland UrkeVis mer

Rapport fra innerste sirkel

Etter å ha vært på tre Bieber-konserter på rad, forstår jeg hvorfor jentene dåner.

(Dagbladet): Konsert nummer tre er over. Justin Bieber har sunget alle sangene han kan, han har fortalt publikum at han er en helt vanlig gutt som «fulgte drømmene sine», han har sagt at hvis du bare tror nok, så går det. Du kan også bli som ham.

Jentene står tilbake og stirrer opp på en tom scene. For noen minutter siden stod selveste Justin Bieber der, og det i bar overkropp. Noen jenter klamrer seg fast til gjerdet, etter å ha stått i kø siden klokka halv seks om morgenen, nekter de å slippe plassen de hadde helt nærme scenen. Noen jenter ligger på bakken, kroppen deres rister og skjelver, og ansiktene er fylt med tårer. Noen står og klemmer hverandre. Andre står og hopper opp og ned og er overlykkelige: de fikk vannflaska til Justin.
 
Som Dagbladets reporter har jeg vært på alle de tre konsertene. I min oransje jakke, med «Dagbladet» skrevet på ryggen og på brystet, har jeg stått i køen sammen med alle jentene, i mange, mange timer. Men til tross for såre knær, vond rygg og etter hvert nokså hes stemme, så ble jeg aldri en av dem. Uniformen har vært feil.

Den gjennomsnittlige «belieber» er en jente. Hun har beige converse (med «justin» skrevet med tusj på tuppen av den ene skoen, og «bieber» på den andre tuppen). Hun har trange bukser, og t-skjorte der det står «I <3 Justin».
Hun har langt hår, enten løst eller i hestehale. I hånda har hun en iPhone, der dekselet er dekorert med et bilde av Bieber. Rundt seg har hun fem venninner. Fem venninner som ser helt like ut.
Alle jentene tar såkalte «selfies», bilder av seg selv, og en av venninnene med jamne mellomrom. Det beste bildet blir valgt ut til Instagram, mens de fem andre blir sendt ut til de venninnene som ikke fikk tak i billett via appen «Snapchat».

Sånn som jenta som stod ved siden av meg i køen første kvelden. Vi var kommet inn i slusene, og da er det ingen vei tilbake. Går man ut av køen da så må man pent og pyntelig stille seg helt bakerst igjen.
Problemet var bare at blæra var full.
Jentegjengen kretsa seg rundt henne med ulltepper, for å prøve å skjule hva som skjedde, og så prøvde hun å tisse i en flaske. Mesteparten havna på henne selv. — Det gjøkke no det a, det tørker jo det også. Alt for Bieber! sa venninna til henne, før de lo alle sammen.

Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig. Hadde jeg vært 15 år hadde jeg kanskje gjort det samme som alle disse jentene. Men til tross for at det ER et hysteri uten like, så er det egentlig ikke så farlig om de får møte Justin Bieber eller ikke. Han er, i bunn og grunn, ikke så viktig egentlig. Men — han er et samlingspunkt. En motivator for å være innenfor, for å høre til.
Og til tross for at jeg har observert det hele fra golden og diamond circle, den innerste sirkel, i tre kvelder på rad, til tross for at jeg nå kan synge med på alle sangene, til tross for at jeg nesten har tatt på ham, så blir jeg aldri en av dem. Belieberne.
Til det har jakka mi altfor feil farge.