Rapport fra månens bakside

For 30 år siden slo Pink Floyd igjennom for alvor med albumet «Dark Side of the Moon». Nå kommer jubileumsutgaven, med en ny og enestående klarhet i lydkvaliteten. Er du en av de 30 millioner som hittil har kjøpt plata?

MANGE VIL VEL PÅSTÅ at lydkvaliteten er bra nok som den er, enten de har en velbrukt vinylutgave, en cd-versjon eller kanskje til og med en lydkassett. Mange vil si at det er musikken som teller, og at den er uovertruffen. At «Dark Side of the Moon» med Pink Floyd nærmest er et orkesterverk av klassisk kaliber; en innspilling verden ikke har sett maken til verken før eller seinere.

Gjennomsnittlig en million mennesker i året har kjøpt «Dark Side of the Moon» i en eller annen form siden albumet ble utgitt 24. mars 1973.

Plata klatret til første plass på hitlistene både i USA og England. I USA lå den inne på Top 200-lista i til sammen 724 uker. Den røk ikke ut før våren 1988, 15 år etter at den gjorde sin entre. I Norge har plateselskapet EMI beregnet at det inntil nå er solgt mellom 250000 og 300000 utgaver av plata på vinyl og cd.

HVA ER DET MED DETTE albumet? Da det ble utgitt, var «Dark Side of the Moon» det foreløpige høydepunktet i karrieren til Pink Floyd, disse britiske nyskaperne, som allerede i 1966 markerte seg som utpregete representanter for den psykedeliske retningen i rocken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pink Floyd

ORIGINALEN: «Dark Side of the Moon» er verdens fjerde mest solgte album, etter Michael Jacksons «Thriller», «Saturday Night Fever» og Fleetwood Macs «Rumours».

Pink Floyd ble stiftet av Syd Barrett, gitar og vokal, Roger Waters, bass og vokal, Rick Wright, keyboards og Nick Mason på trommer. Fra årsskiftet 1967/1968 kom gitaristen David Gilmour med. Barrett forsvant ut våren 1968.

Tok navnet etter bluesmusikerne Pink Anderson og Floyd Council. Slo igjennom med singelplatene «Arnold Layne» og «See Emily Play» i 1967.

Spilte inn sin første LP, «The Piper at the Gates of Dawn» vegg i vegg med The Beatles, som spilte inn «Sgt. Pepper's Lonely Heart's Club Band». Utga deretter blant annet «A Saucerful of Secrets» (1968), «Ummagumma» (1969), «AtomHeart Mother» (1970), «Meddle» (1971), «Dark Side of the Moon» (1973), «Wish You Were Here» (1975), «Animals» (1977), «The Wall» (1979) og «The Final Cut» (1983).

Gruppa ble oppløst etter «The Final Cut».

Enten man har hørt «Dark Side of the Moon» i rus eller sammen med en kjæreste, enten man har hørt det på fest eller i ensomhet på en hybel, enten man er blitt forført av skjønnheten eller det mørke budskapet: «Dark Side of the Moon» er et album med en egen suggererende fascinasjon, en blanding av skjønnhet, eksperiment, galskap og ekstase som brenner seg inn i lytteren.

Albumet var et av rockens første såkalte konseptalbum, en LP der et sammenhengende tema binder låtene sammen fra begynnelse til slutt. Hva det handlet om? Et dypt ubehag ved tilværelsen, spesielt den moderne verden og dens endeløse mas, stress, jag og grådighet. Hvordan ble den til?

ALBUMET BLE SPILT INN på det nyeste som fantes av teknologisk opptaksutstyr. Gruppa jobbet i Abbey Road-studioet fra 1. juni 1972 til januar 1973, og lyden ble spilt inn på en 16 spors opptaker. Ved spakene i studioet satt Alan Parsons. Nye teknologiske nyvinninger ble tatt i bruk underveis. Gruppa hadde allerede opptrådt med låtmaterialet før de gikk i studio. Det ble kalt «Eclipse» da Pink Floyd presenterte det under en fem kvelders opptreden på spillestedet Rainbow Theatre.

På den nye utgaven av plata har lydmagikeren James Guthrie, som produserte «The Wall», gått tilbake til de opprinnelige 16 spors opptakene for første gang siden plata ble lansert .

Han har remastret alle sporene omhyggelig og vært trofast mot det opprinnelige lydbildet. Men den nye plata har en klarhet som får fram lyder og effekter som er overraskende, selv på de opprinnelige medlemmene av Pink Floyd. Den nye cd-en har dessuten et lydlag som først kommer i effekt dersom det spilles på en DVD-spiller. Med andre ord: Lydfreaks har nok å gjøre i tida som kommer.

«HVIS ALBUMET HANDLER om en enkelt ting, er det kanskje galskap - den mørke siden av månen, irrasjonalitet, baksiden av menneskets normale side,» sier Storm Thorgerson, som designet det praktfulle coveret til «Dark Side of the Moon».

Han har også lagd den nye versjonen på cd-utgaven som utgis i dag.

«Floyd utviklet en avansert atmosfære på scenen med spennende lys som tilsvarte det de allerede hadde skapt med lyden,» sier Thorgerson. «Prismet var en måte å fortelle at dette bandet, mer enn noe annet band, ville skape lys. Lys og lyd.»

I dag er prismet til Thorgerson et ikon. Gjennom prismet blir en lysstripe, tynt som et hjerteslag, forvandlet til en vifte av farger, slik vi alle har sett det i lyseksperimenter i fysikktimen. Thorgersons prisme er utformet etter pyramider han selv hadde fotografert i fullmånelys, altså en urgammel form i en moderne setting. Men viktigst er kanskje mørket, den knallmørke bunnfargen som et utilnærmelig, kosmisk dyp - et mørke som på samme tid er ytre og indre. «Pink Floyd besverger svært uvanlige stemninger av følelser og rom,» som Thorgerson uttrykker det.

I ANLEDNING UTGIVELSEN av den nye cd-utgaven har jeg fått anledning til å lytte til opptak av en samtale mellom bandmedlemmene. De sitter og mimrer, forteller hvordan de etter albumet «Meddle» øvde til sin ustanselige turnévirksomhet i et lokale i West Hampstead. De eksperimenterte og utviklet seg, og «Dark Side of the Moon» ble til.

I godt humør og nærmest i forbløffelse over kraften i sitt eget verk lytter de til nyutgaven, mens de husker. Stemmene glir over i hverandre, og hulter til bulter strømmer minnene på:

«Pengeklirrene i 'Money' kom fra noen mynter som ble kastet ned i en spesiell krukke. Jøss, jeg hadde glemt at det var bjeller i 'Brain Damage'. Oi, hør på den vakre stemmene til Clare Torry i 'The Great Gig in the Sky', det er fantastisk. Hør den flyten, den er jeg stolt av, sier Richard Wright. Det handlet om stress. Og om å reise, sier Roger Waters. Vi jobbet 18 timer hver dag. Jeg hadde flyskrekk. Jeg tror vi alle var redde for å dø. Det handlet om å takle presset ved å leve. Jeg opplevde for første gang i mitt 29-årige liv at dette ikke var en øvelse, det var dette som var livet. Vi var under forandring, alle sammen. Vi ble voksne. Og Roger tok et kjempesteg framover som tekstskribent. Han skrev om stress, vi hadde en sterk følelse av at dette var viktig.»

Og David Gilmours stemme sier helt til slutt:

«Dette albumet var en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg husker den dagen, etter at vi hadde strevd i ukevis, den dagen da vi satt der og lyttet til hele greia. Et par ruller med tape. 45 minutter. Opp med lyden. Så hørte vi alt sammen. Det var ferdig. Det var virkelig magi!»

HØYDEPUNKT: Da det ble utgitt, var «Dark Side of the Moon» det foreløpige høydepunktet i karrieren til Pink Floyd. Jubileumsutgaven har fått nytt cover og langt bedre lyd. Fra venstre: Richard Wright, Nick Mason, Roger Waters og David Gilmour.