SKYGGEREFLEKSJON: Knut Haavik har skrevet om arbeidsledig, spansk ungdom. Foto: Adrian Øhrn Johansen/Dagbladet
SKYGGEREFLEKSJON: Knut Haavik har skrevet om arbeidsledig, spansk ungdom. Foto: Adrian Øhrn Johansen/DagbladetVis mer

Rapport fra skyggesiden på Solkysten

- Hver dag observerer jeg hvordan en av Europas tidligere kulturelle og økonomiske storheter er i ferd med å låse seg inn i vårt kontinents fattighus, skriver artikkelforfatteren.

ARBEIDSLEDIGHET: Min siste dag i Spania så langt. Jeg hadde vært i minibanken ved Supersol på Elviria, en av perlene på Solkysten. På vei tilbake observerer jeg to rimelig velkledde ungdommer som graver i søppelcontaineren til supermarkedet - åpenbart på jak etter mat som er utgått på dato.

Nok en liten scene fra hverdagen som får meg til å tenke. Den egoistiske tanken: Gudskjelov at jeg kjøpte hus i Spania og som pensjonist under opplæring har tid til å bruke det fire-fem måneder i året. Og nå er euroen i ferd med å krype ned mot 7.50.

Men har også tanker som forstyrer gleden over min egen lykke.

Hver dag observerer jeg hvordan en av Europas tidligere kulturelle og økonomiske storheter er i ferd med å låse seg inn i vårt kontinents fattighus. Snart er halvparten av Spanias ungdom arbeidsløse. Restaurantene i mitt området har nå begynt å stenge en dag i uken. Trafikken på motorveien mellom Malaga og Marbella er merkbart mindre. Greenfee på de flotteste golfbanene er nå nede på norsk nivå. Selv småveiene her på Solkysten er skinnende rene fordi arbeidsløs ungdom må jobbe som gatefeiere for å få kommunal trygd.

Skulle man da tro at den spanske depresjonen har ført til mer kriminalitet her på Solkysten? Jeg har ikke merket noe. Derimot oppdager jeg at de europeiske eventyrerne, som kalte seg håndverkere, er helt borte. Har jeg problemer med huset mitt, får jeg spanske håndverkere fra fjellbyen Alaurin, en time unna. De har mye å lære bort til norske ditto med hensyn til yrkesstolthet. Prisnivået kan de neppe formidle hit til landet.

Jeg hadde problemer med airconditionen, og fikk en ekspert fra fjellbyen. En times kjøring hver vei, og to timers jobb. Han skulle ha 80 euro, men fikk 100.

For litt ekstra raushet er mitt lille, men sikkert ubetydelige bidrag til spanjolene, som jeg har lært å bli glad i. Hvis ikke kelneren på restauranten er aldeles ubrukelig, gir jeg 20 prosent i tips. Betyr neppe noe for den spanske nasjonaløkonomien. Men det betyr mye for meg. Etter en treretters lunch med en øl til, med en regning på 11-12 euro tasser jeg hjem og sover en god siesta - med litt bedre samvittighet enn vanlig her hjemme.