BOK:Sidsel Mørck: «Vi sover ikke». Aschehoug 68 s. Kr 158

Og Sidsel Mørck har vært en våken dikter. Hun har diktet i stridens hete, satt problemer under debatt. Men «Vi sover ikke» føyer seg ikke til rekken av hennes engasjerte dikt.

I stedet får vi dikt med episoder, portretter, øyeblikk fra den alminnelige hverdag, (når vi ser bort fra en avdeling krigsdikt med Bosnia som bakgrunn). Vi sover ikke, og det er fordi vi er plaget av søvnløshet. Og søvnløshet kan være et symptom. På angst? På anger? På ensomhet? Hverdagen er ikke hva den gir seg ut for. Det er ugler i mosen i Mørcks dikt. Menneskene er alminnelige, situasjonene er alminnelige, men ut fra alminneligheten kan det nå oss nødrop fra innestengte, martrede sinn: «plutselig er gleden nesten en sorg/ og stemmen nesten et skrik.» Eller resignerte sukk ä la Arnljot Eggens: «Det er berre livet.» Mørck: «Alt er som vanlig./ Han sitter i sofaen, hun sitter i stolen.» Alminnelige ord, men de sier sitt om stagnert kjærlighet, surnet lykke.

Nei, alt er ikke som det skal være. Noe har gått i stykker. Det er det Mørcks hverdagsdikt signaliserer. Men signalene kan opphøre. Og når hverdagene bare blir grå, og idyllene bare idyll, da har ikke diktene hennes noe særlig «å gå på». Da faller de inn i språklige sjabloner og skabeloner: «Himmelen smiler blått,/trærne blinker grønt på begge sider av gaten.» Sånn.