JERUSALEM: Hanne Nabintu Herland står bak en serie om Midtøsten på kanalen Visjon TV.
JERUSALEM: Hanne Nabintu Herland står bak en serie om Midtøsten på kanalen Visjon TV.Vis mer

Rapport fra ytterste høyre i Israel

Hanne Nabintu Herland har fått i oppdrag å skape balanse i dekningen av konfliktene i Midtøsten

Meninger

Med jevne mellomrom, gjerne når volden blusser opp mellom Israel og den palestinske befolkningen i de okkuperte områdene, kommer anklager om at medier og journalister i Norge er partiske.

Nyhetene vinkles til fordel for palestinerne, påstås det. Dette er ikke unikt her til lands. I mange land er dekningen av konflikten mellom Israel og palestinerne gjenstand for debatt. Derfor ser man at miljøer som ser på seg selv som Israels venner gjerne forsøker å skape sitt eget mediebilde. Ved å sende en ti episoder lang serie med tittelen Jerusalem skriver den kristne kanalen TV Visjon Norge seg inn i denne tradisjonen av alternativ mediedekning.

TV-serien Jerusalem, som er produsert av Hanne Nabintu Herland, har til hensikt, ifølge produsenten selv, å gi et større mangfold av stemmer fra Midtøsten til det norske folk.

Vi drar til Jerusalem for, som Herland understreker, «å finne ut hva det er med denne spennende og mangfoldige byen».

I første episode intervjuer Herland Gerald Steinberg som presenteres som en «ledende israelsk statsviter».

Intervjuet med Steinberg handler egentlig ikke så mye om Israel eller Midtøsten, men det handler en god del om Europa, europeiske ledere og ikke minst journalistene. Sistnevnte lyver eller lar være å rapportere om viktige ting som religion og islam, mener Steinberg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sånn rundt halvveis i episoden får vi se Herland selv, der hun tripper rundt på høye hæler på brusteinen i Jerusalems gamleby. Akkurat idet vi tror hun faktisk skal til å snakke med noen palestinere er vi tilbake på professor Steinbergs kontor. Her får vi enda en leksjon om hvor dårlig det står til i Vesten, og hvordan dette stenger for fred i Midtøsten. Men Steinberg er ikke akkurat noen fredsdue selv.

Steinberg er grunnlegger av organisasjonen NGO Monitor., som ser det som sin oppgave å kritisere FN, Human Rights Watch, Amnesty International, Christian Aid og Oxfam. Steinberg og hans medarbeidere er heller ikke særlig begeistrede for israelske menneskerettsgrupper, og har særlig angrepet grupper som B?tselem, som registrerer overgrep i de okkuperte områdene.

Både liberale politikere i Israel, og organisasjonene som har blitt angrepet, beskriver NGO Monitor som svært tett på ytterste høyre i israelsk politikk.

Intervjuet med Steinberg slår an tonen, det handler egentlig ikke så mye om Midtøstenkonflikten, men derimot svært mye om hva deler av den israelske høyresiden mener er galt med vårt syn på den.

Manfred Gerstenfeld, som leder Jerusalem Centre for Public Affairs (JCPA), er opptatt av hvor dumme nordmennene er. Norge tar alltid feil om Midtøsten.

Dette skyldes at norske medier er «ekstremt middelmådige» og at nordmenn er uvitende. Dessuten er vi venstrevridde, noe som fører til at vi støtter «massemordere»: «Socialism, because of its solidarity with the poor and weak, has an inclination of solidarity with criminals» sier Gerstenfeldt til en nikkende Herland.

I episode to roser Herland Israel for å være så «europeisk» - liberalt og tolerant. Og høyborgen er Jerusalem, der det ifølge Herland bor så mange folkeslag, helt uten at det er spenninger dem imellom.

Herlands respekt for «araberne og deres religion» er en gjenganger i serien. Men hun respekterer altså ikke araberne nok til å slå av en prat med en eneste en av dem. Hun lar dem bare opptre som statister.

Påstander om både områdets historie, palestinerens rolle i den, Oslo-avtalen og palestinske politikere får stå uimotsagt, uten at Herland søker å finne palestinske eller moderate israelske stemmer.

Okkupasjonen nevnes ikke, Vestbredden og Gaza er ikke annet enn yngleplass for dem som hater jøder.

I Herlands Jerusalem får ikke palestinere engang være palestinere, de omtales nesten konsekvent som arabere. Man skulle kanskje tro at Herland hadde funnet noen palestinske kristne å snakke med, men i stedet lar hun den tyske teologen Petra Heldt målbære deres sak. Heldt, som leder The Ecumenical Theological Research Fraternity, en organisasjon som søker å styrke bånd mellom kristne menigheter i Vesten og Israel, forklarer at de fleste kristne i Jerusalem er så underkuet gjennom 1500 år med muslimsk styre at de ikke tør si sannheten.

Heldt bruker ordet «dhimmitude» om de palestinske kristne. Det arabiske ordet «dhimmi» betød opprinnelig «beskyttet», og ble brukt om kristne og jøder som levde under muslimsk styre, uten å være fullverdige borgere. Ordningen forsvant ut av historien med det ottomanske imperiets fall, men betegnelsen er hentet fram igjen. Heldt bruker nyordet «dhimmitude», som er satt sammen av «dhimmi» og det engelske «servitude» (tjenerskap eller trelldom). Implikasjonen er at muslimer ikke vil kunne leve i fred og fordragelighet med folk fra andre religioner, men i stedet vil forsøke å underkue dem.

En annen som bruker begrepet «dhimmi» er Raphael Israeli. Israeli er professor emeritus og har en imponerende produksjon innen asiatiske og arabiske studier bak seg, men han er også et hyppig brukt «sannhetsvitne» blant kontrajihadister på hva muslimer egentlig mener. Kontrajihadistiske nettsider verden over siterer flittig fra hans bøker.

Til Herland forteller Israeli om hvordan unge muslimske menn i Europa aldri kan bli europeiske, i stedet hegner de om sin konservative kultur, og presser europeerne til å bli «dhimmier».

I sin streben etter å komme nærmere Jerusalem oppsøker også Herland Rabbi Chaim Richman som er ortodoks jøde og leder for The Temple Institute, som samler inn penger fra hele verden til ett formål: Å gjenreise jødenes tempel på Tempelhøyden i Jerusalem.

Det er et stort problem med denne planen: På plassen der tempelet skal bygges står alt Klippedomen og Al-Aqsa-moskeen, to bygninger som til sammen utgjør muslimenes tredje helligste sted. Dette blir ikke engang nevnt i samtalen.

For å gi en pekepinn på hva slags følelser rabbiens byggeplaner kommer til å utløse blant verdens muslimer, kan det nevnes at da den israelske statsministeren Ariel Sharon tok seg opp på tempelhøyden i 2000, utløste det den andre intifada. Aktører som rabbi Richman er altså en direkte trussel mot den sameksistens som Herland hyller.

Noe av det mest slående med Hanne Nabintu Herlands Jerusalem er dobbeltkommunikasjonen. Herland snakker om «mangfold», «toleranse» og «fred» til det kjedsommelige, men ingen av intervjuobjektene hennes synes å ønske seg noe av dette. Tross gjentatte forsikringer om hvor mye hun elsker og beundrer arabere, gjør Herland ingen forsøk på å forstå deres ønske om også å få fortsette å bo i Jerusalem. I stedet velger hun å gi mikrofonen til dem som bokstavelig talt ønsker å sette en kruttønne under byen.

Vår dekning av Midtøsten må selvsagt også omfatte disse stemmene, men å opphøye dem til «ledende eksperter» og objektive observatører er nonsens.

Denne kronikken er en forkortet versjon av et essay i siste utgave av tidsskriftet Humanist.