Klimarisiko:

Rapporten som bør endre debatten om klima og norsk politikk for alltid

Klimarisiko høres kanskje luftig ut. Men klimarisikoutvalgets rapport tar klimakrisa ned på jorda. Den bør være julas hjemmelekse for norske politikere.

Kommentar

Om de enda ikke har lest den, er det fristende å sende norske politikere på juleferie med høstens rapport fra FNs klimapanel som hjemmelekse. Rapporten som har undersøkt forskjellen mellom å nå halvannengradsmålet og togradersmålet, har på nytt understreket viktigheten av klimaarbeidet.

Men om døde korallrev og smeltende innlandsis skulle føles langt borte for politikerne, fikk de denne uka et høyaktuelt alternativ. Det såkalte Klimarisikoutvalget leverte onsdag sin rapport til finansminister Siv Jensen.

Rapporten er ingen smørbrødliste av tiltak. Isteden skildrer den hva det vil bety å lykkes og å ikke lykkes i klimaarbeidet, og hvilke prinsipper som bør ligge til grunn når vi skal håndtere det som nå er blitt kjent som klimarisiko.

Men først, hva er klimarisiko? Risiko handler dypest sett om usikkerhet. Og klimaendringene innebærer ikke bare skadelige konsekvenser, men også stor, stor usikkerhet.

Nei, ikke usikkerhet rundt om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke. Men usikkerhet rundt hvor store konsekvensene blir, rundt hvilke tiltak som vil innføres for å begrense klimaendringene, og rundt når vi vil gjennomføre tiltakene. Det handler altså både om konsekvensene av framtidig klimapolitikk og framtidige klimaendringer. La oss kalle det «klimaframtida».

De siste åra har det gradvis utviklet seg en erkjennelse av at usikkerheten som ligger i klimaframtida må håndteres. Men som utvalget understreker: Rapporten deres er bare starten på en stor omstilling av tankesettet.

Klimarisikoen håndteres fordi den som all usikkerhet har en kostnad. Det er det få som vet bedre enn finansbransjen. Derfor har også klimarisiko blitt kjent som det som får finansbransjen til å bekymre seg for klima. Samtidig gjelder klimarisiko langt flere enn verdens investorer. Vi blir alle berørt av klimaframtida.

Det regjeringsutnevnte utvalget peker på hvordan den kanskje største risikoen for Norge knyttet til klimaframtida, er at klimaendringene skal føre til sult, geopolitisk usikkerhet og flyktningstrømmer. I tillegg kommer blant annet konsekvensene for statsfinansene om oljeprisen faller og konsekvensene for bosetting og landbruk av mer og kraftigere ekstremvær.

Slik bidrar også utvalget til å trekke de to abstrakte konseptene klimaendringer og risiko ned på jorda, og til å koble konsekvensene og livene våre. Leser man utvalgets rapport grundig og fortsatt ikke ønsker å styrke Norges klimainnsats, er det lite annet som kan hjelpe en.

Klimainnsats, å sørge for raske og tilstrekkelige utslippskutt i Norge og i verden, er nemlig blant det viktigste vi kan gjøre for å håndtere klimarisiko. Det er utvalget påpasselig med å nevne.

Men politikerne spiller ikke bare en viktig rolle i arbeidet med å lage og gjennomføre klimapolitikk. De styrer også en ganske så stor offentlig sektor. Denne er selvsagt også utsatt for klimarisiko, enten det gjelder arealplanlegging eller oljepolitikk, og må planlegge for klimaframtida.

Klimarisiko omfatter alle norske politikere, fra statsministeren til lokalpolitikerne i landets aller minste kommuner.

Men vi kommer ikke utenom finansbransjen heller. I en markedsøkonomi som Norge er finansmarkedene sentrale i å bestemme hvor ressursene skal gå. Altså hva som skal bygges og ikke, hvem som skal kunne starte en bedrift og hvem som må legge ned.

Skal norsk næringsliv lykkes i en verden som skal begrense den globale oppvarmingen tilstrekkelig, må disse beslutningene legge til grunn at vi nettopp skal gjøre det. Rapporteringsrammeverket rapporten anbefaler, TCFD, kan sammen med bevisste eiere bidra til dette.

Forståelsen av klimarisiko må sive inn i banker, styrerom og bedriftsledelser landet rundt. Gjør den det, vil omstillingen gå mye lettere. Og det man kaller overgangsrisiko reduseres.

Det sies at det var langt fra åpenbart at regjeringen, som da besto av Høyre og Frp, skulle sette ned et slikt utvalg. Til slutt vant forkjemperne, med klimaminister Vidar Helgesen i spissen, fram. Det kan ha vært en kjempeseier – de kan ha endret debatten om klima og norsk politikk for alltid.

For på tross av at klimarisiko har blitt diskutert i stadig større grad de siste åra, har innsiktene til gode å sette sitt merke på politikken som føres. Vi diskuterer effekten av politikk og næringsliv på klima, men ikke effekten klimaframtida vil få for politikken og for næringslivet.

Klimarisikoutvalgets rapport viser at det er ingen farbar vei. Vi må legge til grunn en verden hvor klimamålene vi har satt oss nås, og lage politikken deretter. Hvis ikke kan klimaframtida bli lite hyggelig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.