I en forsoffen koie ved en nedlagt gruve i den stusslige vestlandsbygda Vike gjør lensmann Leif et grufullt funn. Den gamle alkisen og småtjuven Ringo dingler illeluktende i et tau fra en bjelke i taket. Under senga finner Leif en pose stappfull av penger. Leif og hans iherdige betjent Tobias, «høy og mager som en vindskeiv osp», konkluderer med at det er selvmord.

Slik åpner Ingar Johnsrud sin gammelmodig sjarmerende, språklig oppfinnsomme og blodige krim «Gudmoren». Akkurat med tittelen kunne forfatter og forlag vært mer originale. Den er identisk med Hanne Kristin Rohdes «Gudmoren» fra 2016. Men selve fortellingen er både i tema, stil og tone noe helt for seg selv.

Den er lagt i munnen på Ringos datter Stella. Hun møter vi første gang idet noen medfanger denger hodet hennes i vasken på et kvinnefengsel. Der sitter hun inne for heroinbeslag. Nå slipper hun ut av fengselet for å være med på sin fars begravelse. Stella hater faren. Hun så ham sist da han tjuefem år tidligere ble ført inn i en politibil, siktet for å være skyld i sin kone og Stellas mors tragiske død. Stella reiser tilbake til hjembygda for å hente en mystisk arv som Ringo skal ha etterlatt henne. Planen er å bli lovlydig og kokk. Det skal vise seg å være svært komplisert i denne gammeldagse kjeltringromanen, som befolker noen av de mest usannsynlige skikkelser jeg har møtt i norsk samtidskrim.