Rare kvinner

Det er mange likheter mellom disse to romanene, med de noe melodramatiske norske titlene «Sjelesøstre» og «Jordskjelvfuglen». De er skrevet av unge kvinnelige britiske akademikere, i jeg-form, som en slags dagbok eller gjenerindring, og kretser begge rundt ikke-gjengjeldt kjærlighet og uoppklarte mord.

Bøker

To lite pene, intelligente, ensomme og ulykkelig forelskede hovedpersoner i to selsomme og underholdende romaner.

Sarah Waters
«Sjelesøstre».
Oversatt av Linn Øverås.
Pris: 349
ISBN: 8210047248
Tiden.

Susanna Jones
«Jordskjelvfuglen».
Oversatt av Stian Omland.
Pris: 298
ISBN: 8202191424
Cappelen.

Likevel befinner de seg på grensen av hva en ville kalle krim, idet de først og fremst er kvinneportretter av to «utstøtte».

Som den store klumpete Lucy med kråkeøynene, hovedpersonen i «Jordskjelvfuglen», som er lagt til Japan. Lucy sitter i forhør hos det japanske politiet fordi liket av det de antar er hennes venninne er funnet - partert.

Boka er skrevet i tilbakeblikk, som en indre gjenerindring vi lesere får ta del i. Kjappe, abrupte episoder om en svært ensom barndom på sørkysten av England, der selv moren støtte den underlige kråkeøyejenta fra seg. Flukten fra barndommen via et uforståelig språk som altså fører henne til Japan, der hun livnærer seg som oversetter. Sentralt står en japansk elsker som fotograferer, en symfonikvartett og endelig altså hennes forhold til «liket».

Trendy

Her er mye dramatikk, bl.a. flere dødsfall som Lucy delvis forårsaker. Men altså ikke melodramatikk, for boka er intelligent skrevet med humor og selvironi, gode portretter skildret med en usentimental kjapphet og et skakt, oppmerksomt og «sirlig» blikk som kler det japanske landskapet.

For det er en slags trend for unge europeiske forfattere å vekke lesernes nysgjerrighet ved å legge sine romaner til eksotiske steder.

Og her er det altså Jones som bringer oss til Tokyo og vulkaner, støy, eksos og skyskrapere, rom store som kott og selvsagt, uunnværlig i en trendy roman, lukta av mat. Til tross for at grønn te, tang, rå fisk og ris vel ikke akkurat kjennetegnes av selve duften.

Peppermøen

Sarah Waters er ikke fullt så trendy når hun, i god britisk tradisjon, bringer oss tilbake til et Dickensk London i tett, rå tåke med giftmordersker og barnemordere, lutfattige frukttyver, prostituerte, onde fangevoktersker og - gjenferd.

Men også dette er et kvinneportrett, der vi møter den «gamle» peppermø Margaret som prøver å komme seg etter et mislykket selvmordsforsøk to år tidligere. Et selvmord forårsaket av en høyt elsket fars død og ulykkelig kjærlighet.

Den viktorianske moren fortviler over sin grovt bygde «rare» datter som er umulig å få bortgiftet, og som dopes med opium i håp om at hun kan bli normal. Normal som sin vakre søster eller også milde svigerinne Helen. Men det er Helen som er Margarets ulykkelige kjærlighet, en gjensidig kjærlighet der Helen ikke våger å leve ut sin forbudte lidenskap.

For dette er fortellingen om en akademisk anlagt lesbisk kvinne uten mulighet til å leve ut verken sin kjærlighet eller intelligens.

Spiritisme

For å restituere seg begynner Margaret som besøksvenn i det redselsfulle kvinnefengslet Millbank, der vi møter et utall tragiske skjebner, deriblant unge bleke Selina som Margaret faller for. Selina er fengslet for overfall og mord, men hun er medium og hevder det er den materialiserte Peter Quick som var ansvarlig. Her er ånder, flygende vokshender, ulykkelige mødre som vil snakke med sine avdøde barn, grådige og klåfingrede bedragere.

Boka er skrevet som en dagbok: vekselvis Margarets, i et komplisert språk som veksler i tid, og da med en blanding av typisk britisk syrlighet og en overbevisende patetisk og angstfylt lidenskap. Og altså Selinas versjon som blir mer vag og rotet.

I passasjer er denne boka nokså uutholdelig å lese for en skeptiker som altså må bli med på at morderen skal være en avdød kvinneforfører.

Men et avslutningsvis svært intelligent og overraskende grep gjør at boka i stedet blir en tragisk britisk thriller - om enn med visse løse tråder som godt kunne blitt nøstet opp. Først og fremst er dette et overbevisende og originalt portrett av en av viktoriatidas mange skjebner - peppermøen.