MULTIKULTURELT: Rase er ikke et formelt begrep innenfor moderne biologisk klassifisering, skriver kronikkforfatteren. Tegning: Shutterstock / NTB Scanpix
MULTIKULTURELT: Rase er ikke et formelt begrep innenfor moderne biologisk klassifisering, skriver kronikkforfatteren. Tegning: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Menneskeraser

Rasebegrepet må avskiltes

Troen på «menneskeraser» kan ikke begrunnes med biologiske fakta.

Meninger

Filosofistipendiat og tidligere leksikonredaktør Aksel Braanen Sterri forsøker i Dagbladet 15. desember å ta avstand fra rasebegrepet og samtidig tåkelegge kritikken mot hans tidligere uttalelser. Å hevde at det finnes «biologiske forskjeller mellom mennesker som har bodd separert i lengre tider» er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Men i Dagsavisen fem dager tidligere uttrykker han seg i klartekst: «Å påpeke at det finnes raser og at det er forskjeller mellom dem, er ikke rasisme. Det kan ikke være sånn at strategien til den antirasistiske bevegelsen skal være å benekte fakta.»

Men hvilke fakta er det som egentlig skal bevise påstanden om at det finnes forskjellige raser innen menneskearten? Det fins biologisk variasjon i vår art både innenfor og på tvers av befolkninger. Men det antropologiske rasebegrepet forutsetter tradisjonelt ikke bare forskjeller; det forutsetter at det finnes sett av fysiske kjennetegn som arves uendret fra generasjon til generasjon.

Historisk sett har disse også blitt koblet til indre egenskaper som moral og intellekt. Sterri leverer ikke et eneste argument fra ny biologisk forskning som gir grunnlag for å hevde at rasebegrepet skulle ha blitt en spesielt relevant eller nødvendig kategori. I stedet velger Sterri denne gangen å framstille seg som et misforstått offer som tar avstand fra rasebegrepet men som nå er bekymret for at biologene kan komme til å rehabilitere det.

Det er det ingen grunn til. For det første er ikke rase et formelt begrep innenfor moderne biologisk klassifisering. Om dyr brukes begrepet «underarter», og disse er i praksis reproduktivt isolert fra hverandre. Antropologer og samfunnsforskere har nok brukt rase i en annen betydning enn biologer har gjort, og her er nok ikke genetisk isolasjon et avgjørende poeng. Men da skal ikke Sterri eller andre ta biologien til inntekt for begrepet.

Inntil for 20 år siden trodde mange biologer at gradvis forgrening av «livets tre» var en nyttig måte å tenke om mennesket og våre nærmeste slektninger på. Men studier av DNA i for lengst avdøde mennesker har vist at «Homo sapiens» har fått etterkommere i møte med mange andre «arter». Genene til gjennomsnittseuropeeren inneholder to-tre prosent neandertalergener, mens moderne mennesker på andre kontinenter bærer andre spor etter andre eksotiske møter med varig effekt.

Hele menneskeheten er dermed for det første påvirket av slike påtreff for titusenvis eller hundretusenvis av år siden, og dernest også av langt nyere bekjentskaper. Historien om nordmennene er nok ganske representativ for den genetiske mosaikken som gjelder i store deler av verden:

1. Første kjente innvandring i eldre steinalder kom fra sør.

2. Dernest en innvandring østfra, langs nordsiden av Bottenviken.

3. Deretter kom de første bøndene, og med dem kom den yngre steinalder. Kanskje så mye som 40 prosent av nåværende nordmenns Y-kromosomer kom til Norge da. Disse innvandringene begynte i Syria/Tyrkia for 10 000 år siden.

4. Så kom to bronsealderinnvandringer som hver hadde med seg ca 30 % av våre nåværende Y-kromosomer. Disse innvandringene tok med seg indoeuropeisk språk. Det er genetiske tegn i store deler av Vest-Europa av at noen få menn er opphav til disse 60 prosent av Y-kromosomene. Arkeologene kaller denne perioden «stridsøkskulturen», og den ser ut til å ha vært mye mer brutal enn tiden før og etter.

Selv om Y-kromosomene våre i stor grad kommer fra disse tre innvandringene, så bærer vi med oss gener fra alle de tidligere (og senere) innvandringer, spesielt på mors-siden. Det er mye større genetisk variasjon i norske mitokondrier (som arves fra våre mødre) enn i Y-kromosomet (som sønner arver fra sine fedre), og det er mye større variasjon i alle genene vi kan arve fra både mor og far, enn i den rene maskuline linjen.

5. Den neste innvandringen kom for ca 2000 år siden og hadde med seg samiske «gener» og begynnelsen til samisk språk.

6. Deretter kom en betydelig tilførsel av gener gjennom vikingenes slaver. Kvinnelige slaver fikk flest barn.

7. Fra middelalderen og framover har det vært et stadig tilsig av europeiske innflyttere til Norge.

8. I den siste generasjonen har Norge tatt imot folk fra hele verden, først i form av adopsjoner, og deretter gjennom innvandringer fra land innenfor og utenfor Europa.

Genetikken til nordmenn er en blanding av alle disse migrasjonene. Kvistene på Livets tre vokser sammen, og dermed forsvinner grunnlaget for det biologiske rasebegrepet. Om vi ser bort fra den aller siste bølgen av globale migrasjoner, så bærer alle nordmenn en personlig blanding av gener fra alle disse syv innvandringene.

Troen på «menneskeraser» kan således ikke begrunnes med biologiske ‘fakta’, slik Sterri hevder i Dagsavisen. ‘Menneskeraser’ har aldri poppet opp av seg selv gjennom verdinøytral naturvitenskapelig forskning. Forskning på forskjeller mellom ‘menneskeraser’ har alltid forutsatt og vil alltid forutsette at noen på forhånd definerer de ulike gruppene det skal forskes på og hvordan og hvorfor de skal inndeles. Dette forutsetter at noen har makt og interesse av å dele mennesket inn i slike grupper og betegne disse som ‘raser’, noe som aldri kan bli en etisk eller politisk nøytral handling.

Fra begynnelsen av 1800-tallet til begynnelsen av 1980-tallet var tanken om menneskeraser et omdreiningspunkt i europeisk selvforståelse, vitenskap og politikk, og europeerne plasserte seg selv med største selvfølge i sentrum som den fullkomne ‘rasen’ og de andre ‘rasene’ som mangelkategorier. Dette kunne i sin tur legitimere kolonialisme, slaveri, folkemord, diskriminering og fornorskningspolitikk.

Den enkelte reduseres gjennom rasebegrepet til sine påståtte gruppeegenskaper, hvor man bedømmes for det gruppen er, og ikke for det personen gjør. I dag har vi både historisk og biologisk innsikt nok til å avskilte rasebegrepet om mennesker og plassere det på historiens skraphaug. ‘Rase’ er ikke bare et spørsmål om forskjeller og likheter mellom menneskegrupper. Det er et spørsmål om likeverdighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.