Rasehygiene i historiens lys

Rasehygiene er idag et sterkt negativt ladet ord. Det skyldes ikke minst dem som kjempet frem velferdsstaten. I mellomkrigstiden la de mye av det ideologiske grunnlaget for dagens antirasisme.

Derfor skaper det forvirring å klebe merkelappen «rasehygiene» på personer som Johan Scharffenberg og Karl Evang slik Dagbladet har gjort. Ganske visst går det en linje fra rasehygienen ved begynnelsen av det 20. århundre til den medisinske genetikken ved dets slutt. Men det er nyansene i bildet som avgjør om vi lærer av fortidens feil snarere enn å gjenta dem. Det er ikke nok å fortelle en god historie. Den må også stemme med det som skjedde.

Velferdsstatens pionerer i 1930-årene avviste at det fantes vesentlige arvelige forskjeller rasene imellom. Men de godtok viktige genetiske forskjeller innenfor hver enkelt rase eller etnisk gruppe, f.eks. arvelige sykdommer, inkludert mange former for sinnssykdom og mental tilbakeståenhet. Derfor godtok mange av dem en forsiktig form for eugenikk (gr. eu=god+genos=slekt) dvs. et sosialpolitisk program for å forbedre befolkningens arvemateriale. Men de fordømte sterkt rasehygienen på høyresiden. Den var en bred og diffus sosialpolitisk ideologi med innslag av rasisme, klassefordommer, kulturpessimisme, motstand mot kvinnefrigjøring, m.m.

Alva og Gunnar Myrdals bok «Kris i befolkningsfrågan» (1934) er representativ for holdninger og oppfatninger blant velferdsstatens pionerer. De aksepterte sterilisering som et eugenisk virkemiddel og de godtok det vi idag vil kalle «tvangssterilisering» av mentalt tilbakestående personer. De forventet også at slik sterilisering ville spille en større rolle i fremtiden, når vitenskapen hadde avklaret menneskets arvemekanismer og utviklingen av allmenn rettsoppfatning hadde gjort slike inngrep mer akseptable. Imidlertid kom rettsoppfatningen til å utvikle seg i motsatt retning, og vitenskapens fremskritt avslørte ineffektiviteten i steriliseringsprogrammet. At de tok feil på denne måten forteller noe om en tro på samfunnsplanlegging og på vitenskapens evne til å løse sosiale problemer som vi ikke lenger kan godta.

Alva og Gunnar Myrdals viktigste begrunnelse for sterilisering var det som de kalte «den sosialpedagogiske». De siterte den svenske lovens nøkkelsetning med legitimeringen av det som vi kaller tvangssterilisering. Denne setningen sier at sterilisering uten samtykke kan foretas når en person ikke er istand til å ta hånd om sine barn, eller det er fare for at sinnssykdom eller åndssvakhet overføres på avkommet, dersom vedkommende på grunn av sjelelig tilbakeståenhet ikke selv er istand til å ta stilling til inngrepet. Boken kom i norsk utgave i 1936.

Avsnittene om sterilisering ble tilpasset norske forhold og norsk lov som var litt mer forsiktig med tvang og litt mer i tvil om den eugeniske virkningen.

Samtidig som venstresiden godtok en forsiktig eugenikk, angrep den i skarpe ordelag «rasehygiene». Evangs pamflett «Rasepolitikk og Reaksjon» (1934) er et oppgjør med nazistenes antisemittisme og øvrige rasistiske befolkningspolitikk. Den inneholder også en avvisning av populære sosialdarwinistiske forestillinger. Det gjaldt både forestillingen om at de lavere sosiale lag var genetisk mindreverdige som resultat av seleksjon og frykten for arvelig degenerasjon på grunn av en sosialpolitikk som tok vare på individer som ellers ville gått til grunne. I likhet med ekteparet Myrdal ga han en klar, skjønt beskjeden, plass for eugenikk, med tro på økt anvendelse i fremtiden, ikke minst dersom man fikk en sosialistisk samfunnsorden.

Blant de mest radikale og konsekvente norske kritikerne av alle former for eugenikk i mellomkrigstiden var vår fremste spesialist på human genetikk, Otto Louis Mohr, som i 1946 ble rektor ved Universitetet i Oslo. Rasehygienen var for Mohr sosialpolitisk reaksjonær. Den var preget av rase- og klassefordommer og motsatte seg kvinnefrigjøring og familieplanlegging. Bedre oppvekstkår for barn var det viktigste midlet til å forbedre befolkningens kvalitet. Eugenisk sterilisering var uinteressant fordi den ville ha liten eller ingen virkning, mente han.

Jeg er slett ikke uenig i Gudleiv Forrs påstand (Dagbladet 8. mai) om at det går en linje fra rasehygiene ved århundrets begynnelse frem til Evangs eugeniske tanker og videre til dagens medisinske genetikk. Mitt eget og andres bidrag til boken «Eugenics and the Welfare State» (1996) går nettopp ut på å trekke slike linjer og klargjøre såvel forskjeller som likheter. At menneskets psykiske egenskaper tildels er arvelig betinget, og at dette gjelder mange former for sterk funksjonshemming, er en forestilling som finnes såvel i dagens medisin som i rasehygienen for hundre år siden. Men både når det gjelder kunnskapen om arvemekanismene og det verdigrunnlaget som styrer den praktiske medisinske virksomheten er situasjonen idag meget forskjellig.

Ved begynnelsen av dette århundret var det knapt noen i Norge som tvilte på store og arvelig bestemte forskjeller mellom rasene i intellektuelle, sosiale og moralske evner. I løpet av mellomkrigstiden ble det skapt sterke motforestillinger. Dette var utilbørlig og uholdbar diskriminering. Et hovedargument var at de rasistiske forestillingene manglet grunnlag i genetisk vitenskap.

Etter den andre verdenskrig skjedde det nye endringer både i verdier og kunnskaper. Overgrepene som ble begått under den andre verdenskrig, spesielt av Tyskland og Japan, gjorde stort inntrykk. Individets rettigheter ble styrket og sympatien for eugenikk raskt svekket. Likevel argumenterte Evang så sent som i 1955 for økt eugenisk sterilisering av åndssvake. Han beklaget den nedgangen som hadde skjedd siden 1945. Det samme gjaldt internasjonalt for mange genetikere, psykiatere og sosialpolitikere som hadde vært engasjert i mellomkrigstidens reformeugenikk.

Den nye generasjonen av humangenetikere fra 1950- og 60-årene forlot den populasjonsorienterte eugeniske tankegangen til fordel for en individorientert medisinsk genetikk. Hovedmålsettingen ble å hjelpe enkeltindivider og familier med rådgivning og inngrep i forhold til arvelige sykdommer. Fra slutten av 1950-årene skjedde det også en rask utvikling i kunnskapen om menneskets genetikk som viste at forutsetningene for Evangs forsiktige eugenikk var uholdbare. Men dagens medisinske genetikk unngår ikke helt eugeniske perspektiver. Vi må bl.a. regne med at bruk av genteknologi kan få betydelige konsekvenser for befolkningens arvemateriale. Eugeniske problemer trenger seg på enten vi vil eller ikke.

Alle systemer for sosial omsorg har sin undertrykkende side. Vi har idag langt større ressurser og langt bedre tekniske muligheter enn de som fantes så sent som i 1950- og 60-årene, og kan sette langt høyere standarder for rettigheter og menneskeverd. Likevel er det vanskelig å tenke seg at undertrykkelsen helt kan elimineres uansett ressursenes størrelse.

Det er viktig at de overgrep som ble begått i en relativt nær fortid blir belyst såvel i forhold til samtidens standarder som vår tids. Det er grunn til å huske på at tvangssterilisering, dvs. sterilisering uten samtykke fra den som blir sterilisert, bare var en del av et system for sosial omsorg. Andre typer av inngrep har mer diffuse virkninger, men er ikke av den grunn mindre alvorlige. Dessuten gjaldt den legale tvangssteriliseringen personer som man mente ikke hadde forutsetninger for selv å ta stilling til inngrepet.

Vitenskapens forhold til rasehygiene og eugenikk blir forenklet til det karikerte i Dagbladet. Ifølge Gudleiv Forr har den danske historikeren Lene Koch «vist hvordan rasehygienen etter 1945 ble 'vitenskapeliggjort' under navn av humangenetikk og tatt opp som en del av den moderne velferdsstaten». Jeg har ovenfor påpekt at det som ble inkorporert i velferdsstaten var noe annet enn det som i 1930- og 40-årene gikk under navnet rasehygiene. Dagbladets ordbruk tildekker avgjørende politiske forskjeller og motsetninger.