Rasende arbeidere

I Kinas storbyer svermer de arbeidsledige gjennom gatene med flakkende blikk, loslitte i tøy et og avmagrede etter en isende kald vinter.

Til siste kamp der gjøres klar - ikke i det industrialiserte Europa, men i tusener av kinesiske statsbedrifter. De siste ukene har rasende arbeidere marsjert gjennom gatene i de nedsotede byene i Nordøst-Kina. Aksjonene kan være forspillet til en ny og mer ustabil fase i verdens folkerikeste land.

Statsbedriftene har lenge vært ryggraden i kinesisk økonomi. Men tiden går. Utstyret er blitt foreldet, og produktiviteten er lav. Denne våren går halvparten av bedriftene med underskudd, og det eneste som holder dem i live, er sugerøret til statskassen. Et sugerør som nå skal bort.

I desember i fjor ble Kina medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Medlemskapet forplikter regjeringen til å avvikle subsidiene over en periode på fem år. Bare ved å rasjonalisere, avskjedige og modernisere kan de truede bedriftene overleve. Dette er noe av bakgrunnen for den siste tids uro. I flere av byene i nordøst er ledigheten på opptil 40 prosent. I millionbyene Fushun, Shenyang og Harbin svermer de ledige gjennom gatene med flakkende blikk, loslitte i tøyet og avmagrede etter en isende kald vinter. Myndighetene kaller dem xiagang, et diffust begrep som innebærer at de er oppsagte, men ikke offisielt registrert som arbeidsledige. Det siste er muligens en trøst for myndighetene. Men neppe for arbeiderne, som kjenner sulten gnage i magene.

Så lenge Mao pustet i Beijing, var ansettelse i den statlige industrien ensbetydende med livslang trygghet. De statsansatte spiste av «Den store jernrisbollen», en sosialistisk fellespott som sikret dem både arbeid og mat. Men så kom året 1976: Mao ble lagt i sin sarkofag, og nye koster overtok. Gamle skap ble åpnet, og ut ramlet et skremmende stort lik: Det statlige subsidieliket. Smått om senn skjønte Maos etterfølgere, anført av Deng Xiaoping, at noe måtte gjøres.

Arbeidet med å rasjonalisere den statlige industrien begynte i det små på 1980-tallet. Men først i 1997, i kjølvannet av den 15. partikongressen, ble det fart over sakene. Siden den gang har flere millioner ansatte fått sparken. Mange bedrifter har forsøkt å løse sine problemer ved å slå seg sammen. Andre er omdannet til aksjeselskaper, mens et lite mindretall er slått konkurs.

Uroen de siste ukene er blitt forsterket av påstander om korrupsjon på lederplan. Griske direktører og partipamper anklages for å ha ranet til seg midler som egentlig tilhører de oppsagte. Halve og hele pensjonsfond har forduftet i løse luften, eller for å være mer presis: i pampenes lommer. Det søte liv, store banketter, sene karaokekvelder og stadige bordellbesøk - alt har sin pris.

Streik er et følsomt tema i Kina. Selv om streikeretten ble fjernet fra grunnloven så tidlig som i 1982, er det ikke eksplisitt forbudt å streike. Likevel har myndighetene de siste årene arrestert tallrike streikeledere og sendt dem til såkalt «omskolering gjennom arbeid». Og nå arresterer myndighetene på ny. Et ukjent antall aktivister er blitt tauet for retten og dømt. Dette er stikk i strid med de forpliktelser landet har påtatt seg ved å undertegne Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Men hva betyr et stykke papir i forhold til de farer som nå tårner seg opp?

Kina er gått inn i en kritisk fase, og statsminister Zhu Rongji sier han har hodepine «hver eneste dag». Mye av hodepinen skyldes den voksende arbeidsledigheten. Offisielt har antallet ledige i byene passert 12 millioner, men siden dette tallet ikke inkluderer den store xiagang-hæren, må det tas med en klype salt. Eksperter i Verdensbanken antyder at det riktige tallet kan være så høyt som 20-30 millioner. På landsbygda har minst 150 millioner bønder for lite å gjøre. På toppen av det hele skal 13 millioner ungdommer skaffes nytt arbeid hvert år.

Dette er situasjonen bare få måneder før kommunistpartiets 16. kongress trer sammen i Beijing. Der vil partisjef Jiang Zemin (75) takke for seg, og han gjør det med umåtelig glede og lettelse. Enn å kunne kvitte seg med den blytunge byrden som heter Kina! Hans etterfølger, 59 år gamle Hu Jintao, er en lite kjent størrelse. Det eneste som kan redde både han og resten av lederskapet fra den sikre undergang, er solid økonomisk vekst. Og vekst forutsetter ro på arbeidsplassene.

Slik tenker lederne i Beijing, og derfor ble aksjonistene i nordøst stanset av Folkets frigjøringshær og Folkets væpnede politi. Jiang Zemin er fullt klar over at enhver politisk aksjon i dagens Kina kan få en farlig smitteeffekt, særlig når grunnlaget for misnøye er til stede i rikt monn. Dessuten lever kineserne i mobilitetens tid. Ryktene og slagordene flyr fra sted til sted; hver niende kineser er den høyrøstede eier av en mobiltelefon.

Men også her gikk Jiang til motangrep: Aviser og nyhetsformidlere over det ganske land fikk forbud mot å omtale aksjonene. Og slik ble det.

Inntil videre kan myndighetene trøste seg med at aksjonistene er dårlig organisert. I Kina finnes ingen uavhengig fagbevegelse - og heller ingen tilløp til det. Det spede forsøket i 1989 endte med langvarige fengselsstraffer for de impliserte. Noen av dem, som Han Dongfang, ble ekspedert til Hongkong, hvor han i dag livnærer seg som redaktør av China Labour Bulletin (CLB).

CLB forsøker etter beste evne registrere de mange arbeidskonfliktene i Kina - en nesten umulig oppgave. Det eneste som er sikkert, er at antallet konflikter øker fra år til år, likeså omfanget og varigheten av dem. Aksjonen i oljebyen Daqing, også den i nordøst, er muligens den største i sitt slag siden kommunistenes maktovertakelse i 1949. 50000 mennesker marsjerte ut i gatene, og Folkets væpnede politi valgte - klokelig nok - å holde en lav profil. «Lær av Daqing!» ropte formann Mao på 1960-tallet. Navnet betyr «Stor feiring».

I dag er det lite å lære av i Daqing, bortsett fra byens modige arbeidere.

Fra den partistyrte fagbevegelsen er det naturligvis ingen hjelp å få. I statuttene, artikkel fire, står det svart på hvitt at bevegelsens oppgave er å holde fast ved «den sosialistiske veien, folkets demokratiske diktatur, kommunistpartiets lederskap og Mao Zedongs tanker».

Veien videre kan synes vanskelig. Mye av håpet knytter seg til den framvoksende private industrien. Verdensbanken anslår en i fersk rapport at nær halvparten av Kinas BNP produseres i privat regi. Men heller ikke denne sektoren er uten lyter. Han Dongfang beskriver den som et tveegget sverd: «De private bedriftene har skapt millioner av nye jobber. Men de har også ført til massive overgrep og arbeidsforhold som hvert år dreper titusenvis av ansatte.»

Han Zhili, en annen aktivist, hevder at arbeidsmiljøet i Kina har tatt et langt sprang tilbake i tiden - til tilstander som kan minne om Europa på slutten av 1800-tallet:

«Mye av den kapitalen som investeres, kommer fra Hongkong, Taiwan og Sør-Korea. De ansatte tvinges til å arbeide opptil seksten timer i døgnet, og sikkerheten er lik null. Forholdene er spesielt alvorlige i kystprovinsene, dit mesteparten av kapitalen søker. Ingen fagorganisering, ingen rettigheter! Er det slik vi skal bygge det nye Kina?»

Sannsynligvis ikke, og nå banker hele verden på Kinas dør. Medlemslandene i WTO vil inn på det store kinesiske markedet, denne gang med løfte om lave tollsatser og like spilleregler for alle. Den skjerpede konkurransen vil høyst sannsynlig føre med seg mye godt - på sikt. Men i første omgang vil medlemskapet koste Kina minst 30 millioner arbeidsplasser, mener eksperter i Den statlige planleggingskommisjonen.

Vil regimet overleve en slik omstilling? - Nei, svarer den kinesiske økonomen Gordon C. Chang, forfatter av bestselgeren «The Coming Collapse of China» (Random House, New York 2001). Chang gir regimet en levetid på fem til ti år. - Den forestående partikongressen blir den siste, eller kanskje nest siste, i partiets historie. Så enkelt er det. Finit!

Men Kina-ekspertene har en lang tradisjon i å spå galt. Så følg med.