SISTE FILM: Paul Walker døde under innspillingen av «Fast & Furious 7».
SISTE FILM: Paul Walker døde under innspillingen av «Fast & Furious 7».Vis mer

Rasende farvel

Avdøde Paul Walkers stunt er det beste i «Fast & Furious 7».

FILM: «Do not go gentle into that good night», skrev Dylan Thomas. Og det gjør ikke Paul Walker. Skuespilleren døde i en racerbilulykke i desember 2013, omtrent halvveis i innspillingen av «Fast & Furious 7». Manus måtte skrives om og Walkers sorgtyngede brødre steppet inn som stedfortredere, før spesialeffekter la brorens ansikt over deres i den ferdige filmen.

Gispende
Men det er Walker selv som står rakt og sterkt midt i det mest åndeløst actionmettede øyeblikket: Eks-politimannen Brian (Walker) er fanget inne i en buss som velter og rutsjer ut på kanten av et stup, og er nødt til å klatre ut og over bussen gjennom fronten som vipper i friluft, uten at den og han tipper over.

Det er en fantastisk scene, hinsides bakkekontakt på mer enn én måte, men filmatisk snop for actionpublikummet. Det skal aldri bli fullt så gispende gøy igjen.

Man ferdes i det hele tatt påfallende ofte gjennom luften i stedet for på veien i «Fast & Furious 7», selv om framkomstmiddelet som alltid er bil. Handlingen er som i de foregående filmene en halvhjertet unnskyldning for å komme seg så fort som mulig fra den ene anledningen til å dytte inn gasspedalen til den neste, Brian og kumpanen Dom Toretto (Vin Diesel) bekrefter sitt ubrytelige bromatiske bånd gjennom å hamle opp med stivblikkede skurker (Jason Statham), og det er noen ubetydelige krusninger på havoverflaten i herrenes respektive kjærlighetsforhold.

Sponset glatthet
Men «Fast & Furious 7» lider ikke så mye under at den er flat - det følger på en måte med konseptet - som at den har en sponset glatthet over seg. Dubai er med som tom, glanset kulisse og Tyrese Gibson er umorsom. Her er snev av en pregløs pompøsitet som ikke var der i samme grad i den energiske «Fast Five», seriens kanskje beste film.

Diesel er som vanlig en sterk og troverdig actionhelt, om enn i litt mattere tapning enn vanlig. Og det er vemodig å se slutten, som er konstruert som en hyllest til han som ble borte. «Som Thomas også skriver: «Rage, rage against the dying of the light».