Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Rasende i rullestol

Solid svart komedie om rullestolbrukere og deres kjærester.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FILM: Det er mulig «Kunsten å tenke negativt» vil gjøre det samme for rullestol-Norge som «Den store Lebowski» gjorde for bowling - det vil si, svært lite, bortsett fra å fornærme dem. Men så ville det jo også være kommersielt selvmord for en film å sikte seg inn på rullestolbrukere som hovedmålgruppe.

«Kunsten å tenke negativt» forsøker derfor, gjennom beksvart humor og rørende øyeblikk, å gi oss «normale» et innblikk i hvordan det føles å være lam, impotent, hjelpeløs og bitter.

Mange Hollywood-stjerner betrakter handikap-roller som en snarvei til den gjeveste oscar-statuetten, men i Norge er det stort sett bevegelses friske tapere som har vært yndet filmmateriale. Regissør og manusforfatter Bård Breien viser oss at bitre, bevegelseshemmete mennesker er bra filmstoff, særlig så lenge de er åndsfriske og munnrappe, slik som i «Kunsten å tenke negativt».

Geirr (Fridtjov Såheim) sitter i rullestolen sin og ser krigsfilm med revolver i fanget og en diger joint i munnviken. Kjæresten hans, spilt av Kirsti Eline Torhaug, inviterer i sin fortvilelse den kommunale positivitetsgruppa på besøk, noe Geirr setter svært liten pris på. Kjersti Holmen er en ytterst tålmodig gruppeleder som tåler både grov utskjelling og slag i trynet uten at hun begynner å tvile på den «løsningsfokuserte metoden» - hun er tross alt i ferd med å gi ut ei bok om temaet.

Det skal talent til for å beholde den dramatiske nerven i et setting som dette, der alt skjer i en villa i løpet av et døgn, men Bård Breien klarer det nesten hele veien, godt hjulpet av til dels ypperlige skuespillerprestasjoner. Den «Hjortejeger»-inspirerte russiske ruletten på slutten kommer noe brått på, men ellers svinger filmen på troverdig vis mellom rå galgenhumor og øyeblikk av nærhet. Dessuten gir Breien oss den mest vellykkede anvendelsen av rullestolheis på film siden «Eggs».

Nei, jeg tror ikke rullestolbrukere blir fornærmet på denne filmen. De kommer til å gapskratte og halvgråte, men med litt mindre dårlig samvittighet enn mange av oss andre.

image: Rasende i rullestol