Rasende stilister

Kanonskudd mot den troskyldige amerikaner.

BOK: Kritikken denne gang kommer fra egne rekker. Av forfattere hvis romaner virker desto sterkere, fordi de er rasende stilister snarere enn snerpete moralister.

Far og sønn Bush

For det er ikke mye «rett og galt» i novellesamlingen til Gabe Hudson. Han tjenestegjorde som geværmann i marineinfanteriets reservestyrke, på grunn av «en overvurdert åpenbaring etter å ha lest altfor mye Hemingway».

Hudson har lagt sine absurde fortellinger til den forrige Golfkrigen. «Kjære hr. president» er altså stilet til Bush senior, men ved en grotesk tilfeldighet -   eller genial markedsføring -   ble boka utgitt like før Bush jr. fortsatte sin fars korstog.

Troskyldig

Tittelnovellen er symptomatisk for samlingen både i stil og tematikk: et panegyrisk brev til presidenten om hvor fantastisk det var å tjene under ham i Golfkrigen. Fortalt med en likefram «uskyld» som forsterker det groteske temaet: «Noen av oss hadde nettopp begravd det som var igjen av et par lurvete irakiske grensesoldater.»

Det spesielle ved Hudson er at han skaper soldater som verken er gode eller onde - kanskje heller ikke dumme. Snarere troskyldige amerikanere som forteller om den «glødende, mystiske fornemmelsen» ved å drepe: «Jeg kan med sikkerhet si at det er de eneste gangene jeg føler at Gud virkelig ser meg: å drepe er en god måte å få ham til å våkne litt på.».

Samtidig beveger Hudson seg hele tida på grensen til det Dali-aktig absurde. Om ører som vokser ut av magen på en soldat utsatt for medisinske eksperimenter, skjeletter som smuldrer opp, mødre som blir blindet.

Og ikke minst soldater som bikker over og bosetter seg i trærne, blir transvestitter, eller også homser i ren protest. Men der budskapet altså er utvetydig: «krigens meningsløshet, Amerikas absurde idealer, dets blodige undertrykkelseshistorie, dets bombastisk, macho kristne religiøse urokkelighet.»

Oljeeventyret

«DERE VILLE HA OLJE OG VI SKAFFET DEN FOR DERE - HJELP OSS,» er at av oppropene til ødelagte Golf-soldater i Hudsons samling. Og det er olje og USA det dreier seg om også i jordaneren Abdelrahman Munifs trilogi «Sandbyer» (1984- 89). Her følger vi Golf-nasjonenes «oljeeventyr» fra trettiåra fram til i dag.

Den første av de tre bøkene er nå oversatt til norsk, og skildrer en fiktiv ørkenlandsby der livet går sin gang med karavaner, sladder, fødsel og død.

Et liv styrt av frykten for tørke og vindstormer - og lykken over regn og svale netter. Inntil det dukker opp noen halvnakne, underlig luktende amerikanere som begynner å grave i sanden. Og som -   med makthavernes velsignelse -   etter kort tid legger hele landsbyen øde.

Retningsløse beduiner

«Husker noen denne fjerne tida, ei tid da det fantes er sted som het Wadi al-`Uyun, en mann kalt Mut`ib al-Hadhal, en kilde, trær og mennesker av en spesiell natur?» spør fortelleren. Og det er nettopp denne historien han vil skrive, hvordan et urgammelt beduinersamfunn -   eller hele den arabiske kulturen - er blitt ødelagt på grunn av oljeeventyret.

Og ikke minst: Hvordan beduinene selv på kort tid ble «avskyelige, fremmedartede skapninger, tause og triste, hver og en av arbeiderne liknet en fugl som hadde mistet retningsansen».

Folkelig

Den fiktive staten Munif bygger i «Sandbyer» er til forveksling lik Saudi-Arabia, og trilogien ble da også forbudt der. For Munifs versjon av oljeeventyret falt ikke i god jord blant araberstatenes elite. Fordi han beskriver oljen som en utarmelse av araberkulturen.

Men òg fordi Munif stilistisk bryter med den elitistiske arabiske skrivekulturen. Han bruker et folkelig språk, skaper nye ord, flytende tidsperspektiv, ulike versjoner av samme begivenhet og skjebne, lange assosiasjoner, panegyriske dommedagsscener.

Og det beste her er hvordan Munif klarer å mystifisere teknologien og den moderne tid; traktorer sultne som ulver, menneskeetende maskiner. Og ikke minst de fryktsomme beskrivelsene av «den onde selv»; den alltid hjelpsomme amerikaner.