DET MESTE har allerede vært sagt i karikatursaken, som blir diskutert i aviser over hele verden, men det har dannet seg fronter som kanskje er unødvendige. Den ene fløyen, representert i Norge ved bl.a. advokat Abid Raja, argumenterer for visse begrensninger i ytringsfriheten, for å verne religiøse grupperinger mot trakassering. Den andre fløyen insisterer på sin uinnskrenkede rett til å kritisere andres religion med et variert utvalg virkemidler. Ytringsfriheten er allerede noe begrenset. Dersom Jyllands-Postens redaktør hadde invitert danske karikaturtegnere til å lage morsomme tegninger av svarte mennesker eller jøder, for å vise at Danmark er et frisinnet land der man har lov til å si det man ønsker, eventuelt at Jyllands-Posten er en modig avis som tør der andre tier, ville neppe noen ha kunnet innkassere en enkel moralsk seier ved å sitere Voltaire og forsvare tankens grenseløse frihet. Nå vil det kunne innvendes at å latterliggjøre religiøse skikkelser er noe annet enn «hate speech» rettet mot grupper eller personer. Dette lyder riktig, men muslimer oppfatter, kanskje ikke helt uten grunn, karikaturene som en latterliggjøring av dem selv. Karikering av islams profet er riktignok verken rasistisk eller rettet mot en bestemt folkegruppe eller språkfellesskap, men de som identifiserer seg med islam opplever at det er dem det gjøres narr av.