Raseri og nedlatenhet

Globalisering handler ikke bare om markeder og ensretting, men like mye om blandinger og møter, noen av dem ulykksalige, mellom livsverdener som lenge var relativt adskilte fra hverandre. Også fornærmelser blir raskt globalisert. ***************sitat ved illustrasjon************

DET MESTE har allerede vært sagt i karikatursaken, som blir diskutert i aviser over hele verden, men det har dannet seg fronter som kanskje er unødvendige. Den ene fløyen, representert i Norge ved bl.a. advokat Abid Raja, argumenterer for visse begrensninger i ytringsfriheten, for å verne religiøse grupperinger mot trakassering. Den andre fløyen insisterer på sin uinnskrenkede rett til å kritisere andres religion med et variert utvalg virkemidler. Ytringsfriheten er allerede noe begrenset. Dersom Jyllands-Postens redaktør hadde invitert danske karikaturtegnere til å lage morsomme tegninger av svarte mennesker eller jøder, for å vise at Danmark er et frisinnet land der man har lov til å si det man ønsker, eventuelt at Jyllands-Posten er en modig avis som tør der andre tier, ville neppe noen ha kunnet innkassere en enkel moralsk seier ved å sitere Voltaire og forsvare tankens grenseløse frihet. Nå vil det kunne innvendes at å latterliggjøre religiøse skikkelser er noe annet enn «hate speech» rettet mot grupper eller personer. Dette lyder riktig, men muslimer oppfatter, kanskje ikke helt uten grunn, karikaturene som en latterliggjøring av dem selv. Karikering av islams profet er riktignok verken rasistisk eller rettet mot en bestemt folkegruppe eller språkfellesskap, men de som identifiserer seg med islam opplever at det er dem det gjøres narr av.

HVIS DETTE er en rimelig utlegning av mange muslimers tolkninger, er det for dem ikke noe prinsipielt som skiller karikeringen av Muhammed fra rasistiske karikaturer av svarte og jøder. I denne sammenheng er det interessant å merke seg at Jyllands-Posten for noen år siden fikk tilbud om en Jesus-karikatur som avisen takket nei til, fordi redaksjonen ikke ønsket å fornærme sine kristne lesere. Latterliggjøring av Jesus kan med andre ord forstås som latterliggjøring av kristne. Dermed blir det enda vanskeligere å se den prinsipielle forskjellen mellom de groveste av Muhammed-tegningene og mellomkrigstidens jødekarikaturer. Det skrives kontinuerlig kritisk om islam i alle medier og over hele verden, men ikke siden «Sataniske vers» (1988) har islamkritiske ytringer fått like mye negativ oppmerksomhet som nå. Det kan skyldes tilfeldigheter, det kan ha en sammenheng med det generelle forbudet mot å avbilde Profeten i sunni-islam, eller det kan være at en del muslimer oppfattet Jyllands-Postens posisjon som uforsonlig og hatefull. Det er altså ikke kritikk i seg selv som virker uutholdelig, men måten kritikken fremføres på. Når den både kommer utenfra og fremstår som nedlatende og ondskapsfull, blir mottageren av kritikken dypt fornærmet eller provosert, som det heter i dagens språk. Det gjelder ikke bare for mennesker som identifiserer seg med islam.

PERSONLIG HAR JEG hatt stor glede av blasfemiske aktiviteter. Et av mine kjæreste barndomsminner er knyttet til utgivelsen av klasseavisen Blasfemisk Tidende , som Affe og jeg laget i ett eksemplar i sjette klasse. Der iscenesatte vi Gud som en lunefull sadist og Jesus som en fordrukken skrulle, begge deler direkte inspirert av kristendomstimene. Vi mente oss berettiget til å gjøre narr av kristendommen fordi vi selv i flere år hadde vært ofre for endeløs, søvndyssende og for oss meningsløs forkynnelse. Satiren kom med andre ord innenfra og nedenfra, og opplevdes den gangen som harmløs, men nødvendig sjikane. Muhammed-karikaturene oppfattes, av mange muslimer i mange land, som en kritikk som kommer utenfra, et vulgært etikettebrudd (billedforbudet) og et nedoverrettet spark. De er med andre ord rystet og forbannet, og mange europeere skjønner og respekterer det. Hva praktisk talt ingen europeere kan akseptere, inkludert europeiske muslimer, er metodene: opphetede demonstrasjoner, angrep på ambassadebygninger, boikott og trusler mot alminnelige mennesker som tilfeldigvis er statsborgere i landene der enkelte massemedier har trykt karikaturene. Slike virkemidler oppfattes som barbariske uttrykk for en tilbakestående politisk kultur som ennå ikke har vært gjennom opplysningstidens syrebad og den påfølgende demokratiske revolusjon. Under Rushdie-saken ble det av og til trukket en parallell til «Life of Brian», som mange kristne gjerne ville forby. Men det var ingen som truet John Cleese på livet eller gikk til fysisk angrep på dem som hadde dubbet eller skrevet undertekstene til de nasjonale versjonene av filmen. (Det nærmeste vi kommer denne typen virkemidler i vår del av verden etter annen verdenskrig, bortsett fra marxistisk og nynazistisk terrorisme, er angrepene på abortklinikker i USA - men USA er et komplisert land som blant annet ble grunnlagt av folk som hadde flyktet fra den europeiske opplysningstiden.)

SPØRSMÅLET ER ikke hvorfor arabiske og andre muslimer er sinte og fornærmet. Karikaturtegningene føyer seg, slik de ser det, inn i en lang rekke forulempelser, og beviser at sekulære vesterlendinger har null respekt for muslimer qua muslimer. De elsker de sekulariserte, som Ayaan Hirsi Ali, Ibn Warraq og Shabana Rehman, men forakter de troende. Spørsmålet er hvorfor reaksjonsmåten blir som den blir, med masseopptøyer, fordømmelser på regjeringsnivå, boikott, vold og trusler om vold rettet mot tilfeldige statsborgere fra et knippe europeiske land. Beltet av overveiende arabisktalende land, fra Marokko til Irak, har siden slutten av kolonitiden vært preget av rask befolkningsvekst og økonomisk stagnasjon, ineffektiv offentlig administrasjon, udemokratiske politiske systemer og et svakt utviklet sivilt samfunn. Bølgen av islamisering som har pågått i en del år, og som fikk fornyet aktualitet nylig da Hamas vant valget i Palestina, har ellers knapt bidratt til å stimulere det sivile samfunn, fri spekulasjon og teknologisk innovasjon. I en slik verden er ikke det forargede leserbrevet eller det opphetede møtet i foreningens lokallag de mest nærliggende politiske virkemidlene for folk flest. Den sentrale arena for sterke politiske ytringer blir den rasende demonstrasjonen der folket viser makta hvor mange og sinte de er. Uten sivilt samfunn finnes ingen effektive mellomledd: man har ikke noe annet alternativ enn å snakke direkte til makta, helst med sterke virkemidler om man vil ha noe gjort. I en annen tid var det ofte brødprisene folk i arabiske land demonstrerte mot. Saken er en annen, virkemidlene de samme.

DET SISTE VERDEN TRENGER i denne transnasjonale, sårbare tiden hvor løsrevne bilder, ord og ideer fyker lynraskt i alle retninger, er nedlatende belæringer om demokratisk praksis og det sivile samfunns virkemåte overfor folk som ikke har noen av delene. Alle som har et minimum av folkeskikk vet at man skal være høflig når man er borte, så får man heller være ubehøvlet hjemme. I en transnasjonal tid kan «borte» være i naboleiligheten, mens «hjemme» kan være hos den norske representasjonen på Vestbredden. Det krever både takt og etikette å skulle manøvrere i et slikt urent farvann, med alle sine skjær og malstrømmer. ****************inttro ved tittel*********