Raseri og religion

Spennende prosjekt som ikke havner helt i mål.

BOK: Det er ikke ofte at norske romaner av sikkerhetsårsaker må gis ut under pseudonym. Men så er det heller ikke så mange norske romaner som umiddelbart ser ut til å være skrevet som en allegori over fundamentalismens elendighet -   og enfoldet i den norske innvandringsdebatten.«Koranoid» begynner på en en HVPU-institusjon i Oslo-området, hvor de ansatte forsøker å håndtere raserianfallene til en ung beboer. Han er autist. Og muslimsk fundamentalist. De to tingene henger nært sammen, skjønner vi. Hadde det ikke vært for at «Koranoid» er både leken og smart, kunne en følt seg hensatt til en skikkelig hissig Holmgang-sending.

Parodi

Den uberegnelige HVPU-klienten kan Koranen på rams, insisterer blindt på religionens lover, og i tråd med diagnosen sin mangler han helt evnen til å ta inn over seg alternative virkelighetsforståelser: «Når noen sier noe eller leser noe fra en bok som ikke stemmer overens med autistens tidligere ervervede kunnskap om islam, forårsaker dette en voldsom utagering».Det låter som et romankonsept klekket ut på en nykonservativ tenketank. Eller kanskje snarere som en parodi på et sånt romankonsept. Du skal nemlig ikke mange sidene inn i «Koranoid» før teksten folder ut en virkelig lumsk ironisk dimensjon. Den moralske fabelen fra begynnelsen er snedig skrudd sammen, men teksten beveger seg likevel raskt bort fra HVPU-institusjonen, og over i en uforutsigbar collage av stemmer og tekstfragmenter. Den innledende provokasjonen er uansett mindre original enn en skulle tro: Tanken om at religiøs tro er en form for mental sykdom er nesten like gammel som religionskritikken selv. Det gjør imidlertid ikke autist-lignelsen uinteressant, snarere tvert imot: Forrige gang religiøse forskjeller ble opplevd som virkelig kulturelt truende her til lands, i de siste tiårene av 1700-tallet, anklagde også den sekulære eliten haugianere og andre troende for å være forrykte «primitive tilbakestående som mekanisk repeterte bibelord de ikke egentlig skjønte døyten av. De ivrigste potetprestene anbefalte til og med samme metode overfor oppviglerne som HVPU-pleierne i «Koranoid» anvender ovenfor autisten: Å skrive om de hellige skriftene. Å klippe og lime i den guddommelige åpenbaringen, helt til den stemmer med den rådende fornuften.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Collage

Helsearbeiderne forsøker å få autisten til å tilpasse seg deres virkelighet gjennom å redigere tekstene de leser for ham. Disse nyskrevne tekstene tar opp det meste av plassen i «Koranoid»: Først en reiseskildring fra Nord-Afrika på 1700-tallet, som munner ut i en åpenbaring fra Allah om behovet for «målrettede tiltak i HVPU-sektoren». Deretter et sjokkerende manus fra en hittil ukjent islamsk kjetter-sekt, oversatt og overdådig kommentert av den fiktive norske orientalisten Jan Bo Galte. Alt rammet inn av utdrag fra HVPU-boligens journal, samt rapporten fra den politietterforskeren som seinere kommer til ruinene av institusjonen for å finne ut hva som skjedde der. Felles for de fleste av disse tekstbrokkene er at de prøver ut mulige posisjoner i forholdet til det religiøse språket - posisjoner som igjen viser seg å være styrt av forskjellige språk- og rasjonalitetsformer; forskjellige måter å tenke, lese og skrive på. Sånn sett er det ikke bare autist-fundamentalisten som framstår som forutinntatt i «Koranoid»: både de HVPU-ansatte, de ekstremistiske kjetterne fra middelalderen og akademikeren Galte er utstyrt med hvert sitt språklige og mentale «immunforsvar mot fremmede tanker som kan skade systemet».

Språk-kritikk

Sånn blir «Koranoid» ikke bare en kritikk av fundamentalismen, men en påvisning av de språklige og hermeneutiske komplikasjonene som inngår i ethvert kulturelt standpunkt, uansett hvor rasjonelt det framstår. Den intellektuelle spensten og idérikdommen i den analysen gjør det ekstra irriterende at romanen likevel roter det litt til for seg underveis. La gå at sannsynligheten henger i en syltynn tråd til tider, selv i et fantastisk tekstunivers som dette. Mer problematisk er det at Bakken Olafsen ikke helt kommer i mål med sitt eget språklige prosjekt. Til det er de forskjellige fragmentene fortsatt for like; fortsatt for nær noe som kunne stått i hvilken som helst norsk roman fra 2000-tallet. At boka i stigende grad også faller for fristelsen til å parodiere foreleggene sine, er enda mer uheldig. Det er riktignok ofte morsomt gjort, men det ender med å underkjenne nettopp fascinasjonskraften i kulturformene boka vil analysere. Akkurat det blir det sjelden verken god religions- eller rasjonalitetskritikk av.