Raseri og svart humor

Spenstig samfunnssatirisk tragikomedie av svartsynt danske.

BOK: Om du er blant de mange som savner en sviende politisk roman – skarp, velskrevet og med stor underholdningsverdi – så les denne boka. Ja, les alt av danske Kim Fupz Aakeson.

Han skriver filmmanus, tegneserier, barnebøker og er tidligere oversatt til norsk med voksenbøkene «Nede for telling» (2003) og «X» (2005).

Sinne og gråt

Fupz Aakeson viser hvilket raseri som ligger latent i såkalte alminnelige menneskers stusslige småborgerlige liv. I denne boka følger vi tre slike mennesker, vel å merke menn, Fupz Aakeson har best grep om dem. Mikki jobber på et Magasin der han overvåker mulige butikktyver gjennom en monitor. I motsetning til sin kollega, som jubler når han tar to pakkiser på en gang, så gråter Mikki når en gammel kone blir tatt: «Tenk å kle seg pent og lage fine krøller i håret og så gå ut og stjele en tekanne og bli tatt av en detektiv og ført bort mens en ung jypling stikker tommelen i været og sier: Bingo.»

Skipper er kjempestor, samvittighetsfull og litt enfoldig, Han er inspektør på Metroen, er med i Heimevernet og steller leiligheten og lager seg middag slik han lærte det av mor. Tredjemannen Ulrik, som er mest «normal» og muligens derfor det mest virkningsfulle portrettet, jobber i et departement. Han har kone, tenåringsdatter og to biler. Ulrik har ryggvondt, og når fysioterapeuten berører et punkt på ryggen begynner han å gråte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På fylla

Livet er skjørt. Mikkis smellfete samboer forlater ham, hun har funnet en annen og «det nytter ikke å diskutere med følelsene sine». Mikki begynner å drikke og prøver å ta livet sitt. Samvittighetsfulle Skipper blir sparket fra jobben til tross for at «han er den siste de vil miste». Ulrik går i banken og utsettes for bankranere.

Mer traumatisk er likevel møte med den forståelsesfulle krisepsykologen Preben som vil ha ham til å snakke ut. Ulrik tar ham på ordet. Han snakker ut – ekte og ærlig. Det har en overraskende ødeleggende virkning på hans småborgerlige familieliv. Han kaster ut tv, finner at han egentlig ikke liker datteren som både er bortskjemt, stygg og egoistisk, og flytter lettet hjemmefra når kona ikke orker mer ærlighet. De er dørgende lei av hverandre.

Humoristisk

Det er noe ved Aakesons rasende svartsyn som kan likne Mathias Faldbakkens. Ikke i stil, men i samfunnsdiagnose. Der Faldbakken bruker storslegga, gjør Fupz det motsatte. Han bygger opp et drama med en tilforlatelig tørrvittighet som virker desto sterkere når det sprekker: Ulrik går ut en kveld, uhyre frustrert over den småborgerlige løgnaktigheten. «Ulrik rotet i lommene etter et våpen, men fant bare nøklene sine. Han valgte én på knippet og holdt den fram, og sakte, sakte ripet han opp en sort Seat som sto parkert ved fortauskanten, hele veien fra forskjermen til bakparten, Det framkalte en dyp, beroligende lyd og etter lot seg en flott hvit strek.»

Mer skal det ikke til. Sammen med enfoldige Skipper og den rasende brølapen Mikki organiserer de et samfunnsopprør gjennom «Kommando Villavei».

En visjon

En smule naivt forventer Ulrik at alle forstår at bak biloppripingen – som tar helt av – ligger et idealistisk ønske om det ekte og ærlige. Mikki setter seg til med et opprop der han oppfordrer til glassknusing og bilbrenning. Ulrik mener det må være en visjon. «Så skriv den jævla visjonen, du da,» brøler Mikki tilbake. Her er en parallell historie om to unggutter som synes det er stas med ei bombe som sprenges i Paris, og det hele går selvsagt forferdelig galt.

Fupz Aakesons sterkeste litterære våpen er et helt utsøkt blikk for det tragikomiske. En presis billedliggjøring av våre små liv: De stusslige skjebnene, den slappe småborgerligheten som gjør at vi kan bruke en kveld på «en film om en kvinne som prøvde å drive en hestefarm etter mannens død, mot alle odds. Hun hadde bare en taus indianer til å hjelpe seg.»