«Raseroller» i norsk film og TV

Skal vi få flere mørkhudede roller, trenger vi flere mørkhudede filmskapere.

Meninger

Så er den her igjen: Diskusjonen om fordommer i filmbransjen, om hvorfor ikke flere mørkhudete får spille i film og TV, om hvorfor det ikke finnes flere roller. Og filmbransjen beklager, lover bot og bedring og alt er ved det samme.

For meg er det ikke mystisk at det fremdeles er slik.

Da Anniken Huitfeldt var kulturminister satte hun i gang en arbeidsgruppe som skulle vurdere mangfoldet i norsk filmbransje med utgangspunkt i påstanden: «Norsk film lages av norske menn fra Oslo Vest», og i statistikken fant gruppa faktisk bevis for påstanden: Norsk film (og TV serier) lages i størst grad av menn fra en privilegert, hvit del av befolkningen.

Hva medfører dette? Jo, det blir få (gode) mørkhudete roller, for filmskaperne lever som oftest fjernt fra mørkhudete nordmenn, så de har ikke noe naturlig forhold til disse. Isteden gir de roller som «horer og skurker» til mørkhudete skuespillere.

I tillegg fant arbeidsgruppa ut at en overveldende stor del av norske filmer og tv-serier er adaptasjoner av kjente norske bøker, og er det noe som kjennetegner kjente, norske bøker, så er det at alle karakterene er hvite. Så ingen roller til mørke nordmenn der heller.

Derfor: Om flere mørkhudete roller ønskes, så trenges flere mørkhudete filmskapere.

Å komme seg inn i den norske filmbransjen er en labyrint av nettverk og skjulte mekanismer. I Oslo, hvor de fleste nordmenn med minoritetstilhørighet bor, finnes Norsk filminstitutt (NFI) men de tilbyr bare støtte til dem som allerede er profesjonelle filmarbeidere. Derimot er de regionale filmsentrene et sted hvor «halvprofesjonelle» kan utvikle ideer, låne utstyr og lære seg basiskunnskaper, samtidig som de knytter verdifulle kontakter, og kjente filmskapere har kommet seg inn i bransjen denne veien. Men i Oslo finnes det ikke noe regionalt filmsenter - fordi i Oslo finnes NFI. Et klassisk Catch-22 hindrer altså rekruttering av mørkhudete nordmenn til filmbransjen. Som igjen fører til få, gode mørkhudete roller.

Til høsten skal jeg holde film-workshop for motiverte «ungdom med minoritetstilhørighet» fordi jeg ønsker å motvirke denne trenden. Norsk filminstitutt vil ikke støtte dette fordi en slik workshop ikke er for profesjonelle, og når Oslo kommune ignorerer hovedstadens halvprofesjonelle filmskapere, må jeg se utover. Heldigvis redder en Oslo-nabo prosjektet: Akershusbaserte Viken Filmsenter og Mediefabrikken i Akershus har lenge opplevd en strøm av henvendelser fra osloborgere som ønsker å lære mer om å lage film, og i høst samarbeider vi om workshopen, hvor ungdom med minoritetstilhørighet - også fra Oslo - kan søke om plass.

Om vi er heldige kan dette føre til at vi får en eller to nye filmskapere med minoritetsbakgrunn, dermed trolig flere, gode mørke roller og ikke minst: flere sterke filmfortellinger som faktiske speiler det norske samfunnet.

Manusforfatter og regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen står bak bla spillefilmen «Izzat» og TV-serien «Taxi», som begge handler om norskpakistanere. Han har selv pakistansk far og norsk mor og er ifølge ham selv (og mange andre) «ganske» mørk i huden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.