<strong>ÅSTEDET:</strong> Sørgende legger ned blomster på leirplassen der en 28 år gammel mann ble funnet drept på den danske øya Bornholm i morgentimene 23. juni. Foto: Pelle Rink / Ritzau Scanpix
ÅSTEDET: Sørgende legger ned blomster på leirplassen der en 28 år gammel mann ble funnet drept på den danske øya Bornholm i morgentimene 23. juni. Foto: Pelle Rink / Ritzau Scanpix Vis mer

DEBATT

Drapet på Bornholm

Rasisme? Aldri!

Mordofferet bar økenavnet Neger, og brukte selv fornøyd det nedsettende uttrykket. I dagligtale het han altså Neger Phillip, han som ikke var offer for noen form rasisme, selv ikke da et kne skal ha blitt satt på nakken hans.

Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Carsten Jensent
Carsten Jensent Vis mer

Om man som danske ville vite noe om drapet på en svart mann som fant sted på den lille øya Bornholm i Østersjøen den 23. juni, måtte man lese New York Times.

New York Times deler ikke vår nasjonale myte: At det ikke finnes rasisme i Danmark. Derfor kunne et internasjonalt nyhetsmedium fortelle historien de lokale mediene fortiet.

Bortforklaringene på den labre nyhetsdekningen sto i kø. Nyhetssjef Thomas Falbe Hansen fra public servicekanalen Danmarks Radio gjør oppmerksom på at det i Danmark begås 50 mord i året, og man ikke kan bruke tid på dem alle sammen. De fleste av mediene hadde derimot tid til å kaste seg over New York Times, som på grunn av mindre faktuelle feil i sin tolkning av en kriminalitetsstatistikk, ble fratatt all journalistisk troverdighet.

Her er så kjensgjerningen: En svart mann, dansk-tanzanianeren Phillip Mbuji Johansen, ble drept. Han skal ha blitt sparket, brent, stukket med en kniv, slått med en pinne og ei flaske, og en av de siktede drapsmennene skal ha lagt et kne på nakken hans, slik en annen svart mann, George Floyd, nylig døde i politiets grep i USA.

To brødre ble raskt funnet, anholdt og siktet for drapet. Den ene skal ha hakekors og slagordet «White Power» tatovert på beinet, noen han også smilende har vist fram på Facebook. Han skal også være tilhenger av den rasismedømte høyreekstremisten Rasmus Paludan, og har på Facebook et forsidebilde med det høyreekstremistiske slagordet «White Lives Matter».

Men det betyr ikke noe, sier politiet på Bornholm. Påtaleansvarlig Bente Petersen Lund slår fast, at «det er en personlig relasjon mellom de to siktede og den drepte som har gått galt».

Drapet var altså, hvis vi skal tro den påtaleansvarlige, såre menneskelig, bare følelser som kom ut av kontroll, slik som kan skje med enhver. Rasisme har det i hvert fall ikke noe med å gjøre.

Politiforsker Adam Didrichsen, som i ti år var rådgiver for Rigspolitiet, sier i avisa Information at «det er slående hvor sjeldent siktelser for hatkriminalitet faktisk blir reist i Danmark, i hvert fall hvis man ser det i forhold til hvor mange som selv mener at de har blitt utsatt for hatkriminalitet.»

Det er med hatkriminalitet som med voldtekt. Bevisbyrden skal være overveldende sterk, ellers blir det ord mot ord, og i de fleste tilfeller gir ofrene opp. 5000 mennesker opplever seg årlig utsatt for hatkriminalitet i Danmark, men i 2018 ble det bare reist siktelser i 84 av tilfellene.

I journalistenes fagblad Journalisten har sjefredaktør Christian Lindhardt skrevet en leder om danske mediers fortielse av rasismen i Danmark. I stedet for kritisk undersøkende journalistikk, spør man danskene om de selv synes at de er rasister, og svaret er et forutsigbart nei. Mediene har ikke troverdighet, skriver Lindhardt direkte, særlig blant dem som utsettes for diskriminering, og opplever hvordan mediene igjen og igjen overser dem.

Man fristes til at sette Lindhardts kritikk på spissen: Når det kommer til rasisme i Danmark, er mediene ikke en del av løsningen, men en del av problemet.

Først var det medienes skammelige taushet om mordet på dansk-tanzanianeren, på tross av at en av de påståtte drapsmetodene var et kne mot nakken, som på uhyggelig vis minnet om drapet på George Floyd. Deretter fulgte protestene mot tausheten på sosiale medier og den oppsiktsvekkende artikkelen om mordet i New York Times, som sa alt det danske medier ikke ville si. Det satte i gang en folkevandring av journalister.

På Bornholm anla journalistene den samme vinklingen, alle sammen. Vi ble invitert til å leve oss inn i og forstå drapsmennene. Med deres nære vennekrets som førstehåndsvitner, ble de skildret som litt voldsomme typer, som av uforståelige grunner hadde gått for langt. Rasister? Aldri! lød konsensusen blant de intervjuede.

Drapsmennenes venner var også venner med ofret, og også av ham fikk vi et portrett.

Han ble skildret som en munter, velkledd mann, som var populær i det bornholmske nattelivet, hvor han hyppig ferdes.

Men han hadde også et liv utenfor Bornholm, hvor han studerte til å bli ingeniør. Det livet hører vi lite om. Det er ingen intervjuer med tidligere medstudenter eller lærere eller nåværende kollegaer. Det er lite om hans drømmer, mål og ambisjoner for livet. Tilbake står portrettet av en svart mann, som brukte sitt liv på fest, på barer og diskoteker. Det ble også gravskriften over ham i avisa Politiken dagen han ble begravet: «Nu er nattelivets glade dreng blevet begravet.»

Men unnskyld, jeg skriver nå det unevnelige ordet: Rasisme. Er denne skildring av mordofferet ikke fullstendig i overensstemmelse med rasistiske stereotyper om svarte menn, som alltid blir redusert til deres seksualitet, i beste fall harmløse «party animals», i verste fall farlige rovdyr?

Vi får også at vite at mordofferet bar økenavnet Neger, og at han selv fornøyd benyttet seg av det nedsettende uttrykket. I dagligtale het han altså Neger Phillip, dette menneske, som ikke var offer for noen form rasisme, selv ikke da et kne skal ha blitt satt på nakken hans.

I Skive Folkeblad og i TV2s Nyheder kan man finne en historie om en lastebilsjåfør som på samme måte kaller seg «Neger Daniel». Han har en nigeriansk mor og benytter seg av økenavnet for å komme rasistiske angrep i forkjøpet. Han mener selv at det avvæpner hans angripere når han demonstrerer at han kan overgå dem i grovheter. Historien fortelles som en solskinnshistorie om vellykket tilpasning til det danske samfunn, hvor humor alltid vinner over rasisme. Ja, bare du kan gjøre narr av deg selv, skal du nok finne deg en plass blant oss.

Psykologien har et uttrykk som dekker situasjonen godt: Identifikasjon med angriperen. Du er så trengt opp i et hjørne, så helt uten allierte, at din eneste overlevelsessjanse er å overta din angripers nedsettende syn på deg selv. Du blir din egen undertrykker og forfølger. Jeg har sett det i barn, som på den ene eller annen måte avvek fra det normale, ikke nødvendigvis på grunn av hudfarge, men fordi de bare var annerledes. De gjorde seg i stedet til klovner og førte an i latterliggjørelsen av seg selv i en hjerteskjærende bønn om adgang til fellesskapet som stengte dem ute.

De ble likevel ikke en del av fellesskapet. De måtte i stedet leve med en såret selvfølelse. Men sår i selvfølelsen kan leges med tiden. Hudfarge forsvinner derimot ikke, og sårene rasismen gir for selvfølelsen, leges heller aldri, men blir i stedet en del av en skadet personlighet.

Skal afrodanskene bare lære å leve med tilnavnet «Neger», hvis de skal finne plass i det Danmark som påstår at det ikke er rasistisk?

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer