Rasisme er lovlig

DAGBLADET TRYKKET

17. september to innlegg om ytringsfrihet og rasisme som demonstrerte hvorfor denne debatten blir stående i stampe.

Nestleder i Stortingets konstitusjonskomité, Kjell Engebretsen, argumenterer mot alle som vil hindre at «diskriminerende holdninger» kommer til uttrykk. Han kjemper mot stråmenn. Høyesteretts avgjørelser med hjemmel i straffelovens § 135a viser at ytringer i høy grad kan være misvisende og hatefulle uten derved å bli straffbare. Når minipartiet Hvit Valgallianses formann, Jack Erik Kjuus, ble dømt av Høyesterett, var det ut fra en konkret vurdering av hva slags skadevirkninger påstandene hans kunne få for en særlig sårbar gruppe, nemlig utenlandsk fødte barn som er adoptert i Norge. Kjuus ble ikke dømt for å ha hatt upassende meninger, men for å ha truet med integritetskrenkende inngrep overfor en gruppe mennesker.

I samme utgave slår også statsviteren Svein Tuastad til lyd for en vid ytringsfrihet, men beroliger oss med at det er «brei semje om at reine rasistiske ytringar i det offentlege rom ikkje skal vere tillatne». Også det er feil. Høyesterett har i flere avgjørelser i årenes løp slått fast at det er lov å hevde offentlig at en etnisk gruppe har iboende egenskaper som er andre raser overlegne. Finnes det renere rasistiske oppfatninger enn det? Lovlig er det også å hevde at de tyske utryddingsleirene ikke fantes. «Auschwitz-løgnen» er med andre ord ikke straffbar hos oss, slik som i Tyskland og Frankrike. Så vidt jeg vet, er det heller ingen som seriøst har gått inn for å innføre et så drastisk sensurinngrep som det Tuastad hevder det er enighet om.

Tar en i betraktning hvor få av de fåtallige diskrimineringssakene som har endt med fellende dom, er det god grunn til å undres over at først Ytringsfrihetskommisjonen, deretter pressen og til sist en del politikere ser den såkalte rasismeparagrafen som en trussel mot ytringsfriheten. Den er mer lik en papirtiger.