Hva var det slags samfunn vi sa vi ønsket? Hva var det vi skulle hindre? Dagene etter 22. juli var vi enig og tro om hvilket Norge vi ville bo i. Men det var ikke lenge etter myrderiene før det var noen som mente reaksjonene var for sterke, at all denne godheten hindret nødvendig fokus på innvandrere og kvelte ytringsfriheten.

Vi andre ønsket ikke å slå politisk mynt på katastrofen, så vi tiet og tenkte at ingen med slike holdninger kom til å slippe til igjen. Vi kom aldri til å glemme, trodde vi.

Ytringsfriheten har aldri blitt forsvart mer helhjertet enn etter terrorismen på Utøya og i regjeringskvartalet. Intensjonen var god, men vi har uforvarende gitt ytre høyre drahjelp, ved at ABB er blitt forstått som en tusenårsflom, noe unikt som aldri kunne hende igjen. Men klimaet endrer seg på mer enn en måte, og tusenårsflommer vil inntreffe stadig oftere. Det siste året har verden sett to massakrer direkte inspirert av ABB, i Christchurch og El Paso. Hatet var ikke unikt, det var ikke bare én mann.

Ingen vil si seg uenig i at ytringsfriheten er, og skal være, en pilar i vår samfunnsorden, men ingen må heller påstå at ord bare er ord, uten noen kobling til handling.