Rasisme: I begynnelsen var ordet

ALI-SAKEN: Skandalen i Sofienbergparken har vakt mange sinte og sjokkerte reaksjoner og avisenes lederskribenter og politikere har vært rystet. Regjeringen vil utrede diskriminering av minoriteter fra offentlige instanser. Som om en utredning var det som manglet.

Episoden i Sofienbergparken er dessverre verken overraskende eller enestående. Det norske holdningsklimaet overfor minoritetsbefolkningen har aldri vært overstrømmende vennlig, og det siste tiåret har det blitt verre. Dette kan ikke sees atskilt fra en offentlig debatt som langsomt, men sikkert har blitt mer fiendtlig. Det reageres knapt på forslag og uttalelser som for 20 år siden var forbeholdt høyreekstreme bevegelser.

Dagens innvandringsdebatt har svingt fra et fokus på rasisme fra majoritet mot minoritet over til forhold internt i minoritetsmiljøene som tvangsekteskap og omskjæring. Dette har fortrengt rasisme og diskriminering fra den offentlige debatt, og kun en agurktid maktet å igjen få rasisme på dagsordenen.

Søkelyset på forhold blant minoriteter har også gjort det langt lettere å komme fram med rasistiske synspunkter. De siste årene har det fra mange hold blitt hevdet, fordi det har vært lagt et «lokk» på debatten. Denne konspirative tese er vanskelig å ta på alvor, men myten om lokket er seiglivet og brukes nå som begrunnelse for det frislipp av rasistiske ytringer som vi ser i offentligheten i dag.

To saker illustrerer utviklingen: Jack Erik Kjuus, leder for partiet Hvit Valgallianse, ble i 1997 dømt for å ha foreslått at adoptivbarn måtte steriliseres for å få lov til å bo i landet. Kjuus ble dømt, men norske intellektuelle sto sammen med avisenes lederartikler opp og forsvarte Kjuus. Dette måtte vi tåle, lød det fra den virkelighet de befant seg i – langt unna den bakken vi andre lever på.

Den samme gledesreaksjon kom i 2002 da Høyesterett frifant nazisten Terje Sjølie for rasistiske utsagn. Sjølies utsagn om innvandrere («Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn...») ble frifunnet med følgende begrunnelse fra landets øverste domstol:

«Utsagnet er ment å gi uttrykk for et faktum, Faktum er galt, men atskiller seg ikke vesentlig fra hva som ofte hevdes som tilspissete meningsytringer i innvandrings- eller kriminalpolitisk debatt».

Det skammelige er at Høyesterett hadde helt rett, og ikke et øyenbryn ble hevet over dette. Tausheten var total.

Ytringsfrihetsfundamentalistene fikk sin foreløpig siste sak med Magazinets provokative publisering av Muhammed-karikaturene. Det ble brukt store ord om våre umistelige verdier og om ytringsfrihetens hellighet. Debattantene fløy på svulstighetens vinger til store høyder og mistet fullstendig bakkekontakten. Ytringsfriheten har jo i dag mange grenser som vi har akseptert av hensyn til individer eller samfunnet. Men minoritetsbefolkningen blir behandlet etter en annen standard: Ikke bare bør alt være lov, men alt skal og må være lov. Meldingen ut til samfunnet er klar: I Norge er det en verdifull og umistelig verdi å grenseløst kunne hetse og trakassere minoritetsbefolkningen.

Disse ytringene får konsekvenser. Noen gjør det alle sier. På slutten av 80-tallet økte antallet asylsøker til Norge og en negativ ladet debatt raste. Samtidig var Arne Myrdal og Folkebevegelsen Mot Innvandring på sitt høyeste aktivitetsnivå med rasistisk propaganda som fokuserte på asylsøkere. Fiendebildet var etablert, og ordene ble omsatt til handlinger. I perioden 1987 – 1990 registrerte Antirasistisk Senter 34 forsøk på brannstiftelse mot asylsøkere og flyktninger. Utøverne var ikke uniformerte nynazister, som vi alle kunne ta avstand fra, men vanlig ungdom. Voldsbølgen dalte da asylsøkere ikke lenger var i fokus i den offentlige debatt.

Det massive fiendebildet av minoriteter som daglig presenteres i aviser, tv-debatter, politiske utspill og ikke minst i hundrevis av nettdebatter og blogger – det gjør noe med oss alle. Ord har betydning og påvirker de valg folk gjør i sin hverdag. Dette må vi tåle, sier ytringsfrihetsfundamentalistene i sine festtaler. Det de egentlig sier er at det må «de andre» tåle – de ikke-hvite. Mener man at minoriteter skal tåle hets, bør man også være rakrygget nok til å be dem tåle diskriminering.

Ingen bør overraskes over rasistisk diskriminering i et holdningsklima der minoriteter blir demonisert og tillagt skylden for det meste. Rasistisk vold, trakassering og diskriminering er holdninger omsatt i praksis.

Rasistisk diskriminering kommer ikke fra løse luften. Ord og handling henger sammen, og det begynner med ordene. Den opprørende hendelsen i Sofienbergparken var ikke noe unntak, men en del av et mønster som har blitt så altfor velkjent for minoritetsbefolkningen i Norge. Hvor lenge skal vi tåle dette? «De andre» – den synlig forskjellige minoriteten – de må tåle det hver dag. Men hvor lenge skal det store hvite vi sitte stille i sofaen og la dette fortsette?