NØDVENDIG KAMP?: Er Norge er rasistisk land? Finnes det norsk rasisme? Spørsmålene er utgangspunktet for en debatt arrangert av Interkulturelt Museum i kveld. Foto: NTB Scanpix
NØDVENDIG KAMP?: Er Norge er rasistisk land? Finnes det norsk rasisme? Spørsmålene er utgangspunktet for en debatt arrangert av Interkulturelt Museum i kveld. Foto: NTB ScanpixVis mer

Rasisme på norsk

Verken å trekke en hijab av ei jente eller å be «de kvinneundertrykkende voldtektsfolka dra hjem» handler om kampen for frihet, likhet og brorskap. Det handler om rasisme.

Meninger

Norge er ingen rasistisk nasjon, men i jobbkøer lukes fremmede navn ut. Norge er en rettferdig rettsstat, men er man svart og har en veldig fin sykkel, er det større sannsynlighet for å bli stoppet av politiet. Norge har ingen rasistisk politisk bevegelse, men asylsøkere kan bli kalt lopper og lus. Den norske offentlighet er ikke rasistisk, men både jøder, muslimer og rom hetses på nett. Hvordan skal vi forstå rasisme i dagens Norge?

Den franske rasismeforskeren Wieviorka kritiserer en bruk av rasismebegrepet som ikke tar høyde for forskjeller i grad av rasisme. Det er en enorm forskjell på et samfunn der det finnes fragmentert rasisme, det vil si en form for hverdagsrasisme og der rasismen finnes på et politisk institusjonalisert og juridisk nivå. Det er den politiske rasismen som fører til diskriminering satt i system. Når vi diskuterer om Norge er et rasistisk land er nettopp grader og nivåer viktig å ha i mente. Jeg mener vi bør ha en bred definisjon av begrepet rasisme. Rasisme kan bygge på ulike argumenter og ha ulike former og nettopp derfor bør vi være tydelige i forhold til hvilket nivå vi snakker om rasisme på.

Fra intervju med minoritetsungdom har jeg to eksempler fra skolegården: «Jeg tror ikke det er antisemittisme akkurat, men det er ekkelt og trist at det som jeg er, er et skjellsord» som en gutt på 11 uttrykte det da han referert til uttrykket «jævla jøde». «De dro av meg hijaben og spurte om jeg ikke visste at jeg bodde i et likestillingsland», forteller ei jente på 15 som velger å kalle det mobbing og ikke rasisme. Har de rett? Er overgrepene i den biologiske rasismens navn vært så grove at ordet ikke lar seg bruke i dag?

Historien bak begrepene «rase» og «rasisme» kan imidlertid også utgjøre et argument for en bred forståelse av hva rasisme kan betegne, en bredde jeg tror er nødvendig for å gjenkjenne og bekjempe den. Begrepet «rasisme» dukket første gang opp i en bok av den tyske legen Magnus Hirscfeld som kom ut i 1933/4. Hirscfeld kritiserte den stadig mer utbredte læren om naturgitte ulikheter mellom mennesker og forestillingen om at denne raseulikheten skulle være avgjørende for et folks kultur. Hirscfeld angrep både de nye vitenskapelige raseteoriene og ideen om en tysk kulturell overlegenhet. Allerede i den første boken om rasisme er altså begrepet benyttet med referanse til både biologi, kultur, religion og mentalitet. Ordet «rase» er betraktelig eldre og ble opprinnelig brukt for å betegne folkegrupper, og det viste da til levesett. Også under den biologiske vitenskapelige rasismens storhetstid var «de andres» underlegenhet betegnet med kulturelle og religiøse komponenter i selvsagt forening med «det farlige arvematerialet».

Poenget er at hva som til enhver tid utgjør et rasistisk argument varierer: Rasisme er en fleksibel ideologi som kan dukke opp i ulike former og vi kan derfor i tillegg til å snakke om grader snakke om historisk spesifikke rasismer. Rasismens funksjon er å tillegge mennesker naturgitte egenskaper på bakgrunn av deres tilhørighet og definere disse som så negative at medlemmer av gruppen bør holdes på avstand. Det biologiske argumentet har hatt de verste konsekvensene - men også argumenter som bygger på kultur eller tro skaper rasisme i et samfunn. Kulturrasismen som altså har historiske røtter til nasjonsbygging, europeisk kolonialisme og til den vitenskapelige læren, er den dominerende i vår tid. En stor forskjell er selvsagt at kultur kan tenkes å avlæres og at dette åpner for mobilitet på en annen måte enn den biologiske rasismen er åpenbart, men i praksis velger man verken kultur eller religion og heter man Fatima heter man Fatima.

Hva gir legitimitet til rasistiske ideer? På tross av at vi i Norge, i likhet med andre vesteuropeiske land har hatt mer enn 60 år med institusjonell opplæring i antirasisme og menneskerettigheter er både antisemittisme, antimuslimske holdninger og hets av rom i vekst. Noen svar på hvorfor finnes i sosiale forhold som nedgangstider, eller frykt født av terror som har blitt begått i islams navn. Men vi finner også en god del svar i den retorikken rasismen kan skjule seg bak. Fordi rasisme er diskreditert, er vår tids rasisme eksplisitt de-linket fra den biologisk funderte varianten. Mye av dagens antimuslimske retorikk uttrykkes eksempelvis som en nødvendig kamp for å bevare gode verdier. Rasismen søker rasjonalisering ved å framstille sin argumentasjon som beskyttelse av humanisme, frihet og likestilling. Men i motsetning til legitim religions- og kulturkritikk er rasistiske fordommer basert på sterkt overdreven eller direkte feilaktige fakta som igjen ligger til grunn for generaliserte ytringer om individer basert på deres gruppemedlemskap. Å rive en hijab av ei jente med referanse til likestillingen handler ikke om kampen for frihet, likhet og brorskap. Det handler om rasisme.

Et annet trekk ved vår tids rasisme, som for øvrig ikke skiller den vesentlig fra tidligere tiders, er bidragene fra intellektuelle. Det snakkes mye om nettrollene, men i deres kommentarfelter finner vi begreper og argumenter utviklet av intellektuelle. Fra begynnelsen av år 2000 ble det utgitt flere bøker i Vest-Europa, på anerkjente forlag, som spredte en klar rasistisk tenkning og som fikk et stort nedslag, den såkalte «varslerlitteraturen» om de muslimske hordenes inntog. Slike bøker har det blitt færre av, men blogger med skriveføre og høyt utdannede redaktører er fortsatt viktige bidragsytere.

Fordommer trenger ikke være rasistiske, men fordommer utgjør en byggestein i rasisme. Fordommer kan være vanskelige å bli kvitt fordi de hviler på en forestilling om at det er noe sant i dem: Ingen røyk uten ild. Når mye av hatet mot muslimer inneholder uttrykk som «deres kvinnesyn» er det ikke tatt ut av løse lufta. Det er et faktum at islam er en religion som vektlegger segregering mellom kjønnene og det er et faktum at mange norske muslimer har familiebakgrunn fra patriarkalske land. Altså er det «noe» med islam og kvinner som kan være vanskelig i møte med norske idealer. Men når «muslimskhet» i seg selv framstilles som undertrykking av kvinner (uavhengig av klasse, utdannelse eller endringer i tid blant norske muslimer) og når et i norske øyne problematisk kvinnesyn blir synonymt med voldtekt, omskjæring eller generell umenneskelighet bør vi erkjenne at det er snakk om rasistiske fordommer.

Når koblinger av negative fordommer ligger til grunn for karakteristikker av en gruppe mennesker og utgjør et argument om at de ikke hører hjemme her - er det snakk om rasisme - og ja, en norsk rasisme. Erfaringene fra #norskrasisme er tydelige nok.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook