Rasisme på svensk

Er svenskene rasister uten å vite om det?

IFØLGE to ferske utredninger sitter rasisme og diskriminering i ryggraden på det svenske samfunnet. Dette kan være dårlige nyheter for land som har satset på samme modell for integrering av innvandrere. Spørsmålet er om diagnosen stemmer.Skal vi tro de to regjeringsoppnevnte forskningsutredningene («Bortom vi och dom» og «Det blågula glashuset»), står det dårlig til i Sverige når det gjelder integrasjon av innvandrerbefolkningen. Svenske myndigheter har vært pionérer i å utvikle integrasjonspolitikk basert på likebehandling og toleranse for kulturelt mangfold. De har også tatt i mot et høyt antall flyktninger gjennom mange år. I tillegg har svensk offentlighet vært langt mer forsiktige når det gjelder åpenhet om problemer og kritikk av innvandrerbefolkningen enn tilfellet har vært i Norge - og særlig i Danmark. I rapportene fremstilles Sverige som et samfunnet som er gjennom-rasialisert. Diskrimineringen skjer også åpent, men først og fremst gjennom såkalt strukturell eller institusjonell diskriminering. Og den berømte svenske integrasjonspolitikken er en del av selve problemet. Den bidrar til at befolkningen deles inn i «oss» og «dem», blir det hevdet.Har den gode viljen bare vært et skalkeskjul for dypere motsetninger og underliggende mistro til landets nye innbyggere? Ja, svarer de svenske utrederne. De mener at man kan finne en gjennomgående forskjellsbehandling i arbeidsmarkedet, boligmarkedet, massemediene, det politiske systemet, rettsvesenet, utdanningsvesenet og velferdstjenester. Overalt fant man bekreftelse på det rasistiske Sverige.Spørsmålet er om det virkelig kan være slik?

FOR FORSKERE som har studert innvandring i Skandinavia og Vest-Europa de senere årene, er diskriminering etterhvert et veldokumentert fenomen. Det er også kjent at denne typen diskriminering ofte tar subtile eller lite synlige former. Det som er nytt ved denne utredningen, er at den tar for seg «strukturell rasisme» og «rasialiserte strukturer». Rasismen virker bak aktørens rygg. Den er så å si nedfelt i institusjoner og andre samfunnsmessige strukturer. Vi er rasister uten engang å vite det. Etter å ha lest de to rapportene, sitter en igjen med inntrykket av at rasismen gjennomsyrer hele det svenske samfunnet. Når innvandrere selv diskriminerer eller er rasister, forklares det med de rasialiserte strukturene i majoritetssamfunnet. Når rasisme benektes, bekrefter den seg selv, fordi rasismens karakter er å fornekte sin eksistens. I innvandringsforskningen er det vanlig å vurdere tre ulike forklaringer på skjevheter mellom majoritet og minoritet. I tillegg til diskriminering - intendert eller ikke - vil individuelle egenskaper og strukturelle forhold spille inn. For å forklare hvorfor en gruppe kommer dårligere ut enn andre vil alle tre forklaringene måtte vurderes. Når det gjelder arbeid, vil for eksempel den enkeltes bakgrunn og kompetanse sees i forhold til situasjonen på arbeidsmarkedet, i tillegg til arbeidsgiverens behov og holdninger. En rapport som OECD ga ut i fjor gir da også et annet bilde av integrasjonen i Sverige. Forskerne trekker frem en serie årsaker til den manglende integrasjonen på arbeidsmarkedet. Uten å skyve diskrimineringen under en stol, mener de for eksempel at sammensetningen av innvandringen og myndighetenes bosettingspolitikk har hindret innlemming. Den ensidige fokusering på diskriminering i de to svenske utredningene stiller mange forhold i skyggen. Svaret er gitt på forhånd. Hva ville man ha funnet ved f.eks. å studere levekår eller velferd? I rapportene fremstår disse perspektivene som uinteressante eller illegitime. Dilemmaer knyttet til nasjonalstatlige styringsbehov finnes ikke. Sentrale diskusjoner i internasjonal litteratur om nasjonalstatlig legitimitet når det gjelder å opprettholde et minimum av et kulturelt «lim» er ikke viet oppmerksomhet.

NÅR MAN i tillegg vet at disse utredningene er bestilt fra tidligere integrasjonsminister Mona Sahlin, blir det ytterligere interessant. Rapportenes tilblivelse er en både underlig og oppsiktsvekkende historie. En opprinnelig integrasjonspolitisk maktutredning ble oppnevnt av Sahlins forgjenger i år 2000. Totalt ca. 80 forskere ble engasjert i et vidt spekter av prosjekter med professor i statsvitenskap Anders Westholm som leder. Det ble også nedsatt en ekspertgruppe hovedsakelig bestående av svenske forskere (flere med innvandrerbakgrunn) samt en fra Danmark (Lise Togeby) og en fra Norge (Grete Brochmann). To av de svenske forskerne (Masoud Kamali og Paulina de los Reyes) gikk etter kort tid ut i mediene med anklager om at Westholm fungerte diskriminerende og innvandrerfiendtlig. Dette førte til at Sahlin grep inn. Det som skulle være en uavhengig maktutredning ble nedlagt. I stedet opprettet hun en ny med Kamali i ledelsen. Den nye utredningen skulle i stedet undersøke sammenhengen mellom integrasjon og strukturell diskriminering. Resultatene foreligger altså nå.

HVORDAN kan det ha seg regjeringen selv har bestilt et slikt enøyd prosjekt? Den danske Weekendavisen, som tidligere i sommer hadde et stort oppslag om prosessen under tittelen «Svenske tilstande», spekulerer i at Mona Sahlin nettopp har vært interessert i analysene av strukturell rasisme, fordi de på underlig vis fritar regjeringen for «skyld». Når rasismen er over alt - ubevisst i alle sinnets kroker og i alle samfunnsstrukturer - kan man kanskje ikke holde politikere ansvarlig på samme måte som hvis det handlet om velferdspolitikken, arbeidsmarkedet og språkopplæring? Ved å legge skylden på alle, går samtidig alle på sett og vis fri. Denne noe konspirative fortolkningen må trolig suppleres. Rapportenes dom over det svenske folk og samfunn gir uansett lite operativ kunnskap for politikere.Hvordan bør nabolandene forholde seg til den svenske diagnosen? Hvis den nåværende regjeringen i Norge hadde bedt om en integrasjonsutredning, ville fokuset med all sannsynlighet ha vært bredere. Med sikkerhet ville forskjeller og diskriminering blitt avdekket også her. Et videre utgangspunkt ville imidlertid gi et sammensatt og variert bilde av hvordan det står til med integrasjonen, og derav også kunne gi forklaringer på hvorfor så mange innvandrere også lykkes. Det som er sikkert, er at diskriminering ikke ville duge som den eneste forklaringen på manglende likestilling.