Rasisme som årsak til terror

Våre vestlige samfunn er ikke flerkulturelle nok.

HUSSAIN OMAN, en av mennene som er mistenkt for å stå bak de mislykkede bombeangrepene i London 21. juli, forberedte seg ved å se på «filmer om krigen i Irak». Ifølge den italienske avisen La Repubblica har han fortalt italienske etterforskere at det først og fremst dreide seg om filmer «der kvinner og barn ble drept og utryddet av engelske og amerikanske soldater...filmer av enker, mødre og døtre som gråter.»I dag hersker det en hellig overbevisning om at Storbritannia var sårbart for terrorangrep på grunn av sin politisk korrekte antirasisme. Men Osmans forklaring tyder på at i alle fall noen av bombemennene ble drevet av sinne og raseri over det de oppfattet som ekstrem rasisme. Og hva annet kan vi kalle den tro - så utbredt at vi knapt legger merke til den - som går ut på at amerikanske og europeiske liv er mer verdt enn livene til arabere og muslimer, så mye mer verdt at deres døde ikke engang telles?Det er ikke første gang den slags åpenbare mangel på likeverd har avlet ekstremisme. Den egyptiske forfatteren Sayyib Qutb som vanligvis regnes for å være den intellektuelle arkitekten innen den politisk radikale islamismen, fikk sin ideologiske åpenbaring mens han studerte i USA. Den puritanske stipendiaten ble riktignok sjokkert over Colorados uanstendige kvinner, men enda viktigere var Qutbs møte med det han seinere beskrev som USAs «onde og fanatisk rasistiske diskriminering».

Ved et sammentreff kom Qutb til USA i 1948, det året staten Israel ble opprettet. Han ble vitne til et Amerika som lukket øynene for at tusenvis av palestinere ble gjort til permanente flyktninger av det sionistiske prosjektet. For Qutb handlet det ikke om politikk. Han så det som et angrep på selve kjernen i hans identitet: Amerikanerne mente åpenbart at arabiske liv var langt mindre verdt enn livene til europeiske jøder.Da Sayyib Qutb reiste tilbake til Egypt, meldte han seg inn i Det muslimske brorskap. Dette førte til nok en hendelse som skulle forandre livet hans: Han ble arrestert, torturert og dømt for sammensvergelse mot regjeringen etter en rettssak mange betraktet som en absurd forestilling. Utformingen av Qutbs politiske teori bar i aller høyeste grad preg av at han ble utsatt for tortur. Det var ikke bare torturistene han karakteriserte som bestialske og uverdige til å kalles mennesker. Han utvidet karakteristikken til å gjelde hele samfunnet som ga ordre om denne brutaliteten, inkludert praktiserende muslimer som passivt lånte sin støtte til president Gamal Abd al-Nassers regime.Qutbs enorme kategori av «undermennesker» gjorde det mulig for tilhengerne hans å rettferdiggjøre drap på «vantro» - nå praktisk talt alle - i islams navn. En bevegelse for en islamsk stat var blitt forvandlet til en voldelig ideologi som skulle legge det intellektuelle grunnlaget for al-Qaida. Den såkalte islamistiske terrorismen var med andre ord «hjemmeavlet» i Vesten lenge før bombeangrepene i London den 7. juli. Helt fra første stund var denne terrorismen en direkte følge av Colorados tilfeldige rasisme og Kairos konsentrasjonsleire.

HVORFOR ER DET viktig å grave fram denne historien nå? Fordi det fremdeles skvettes bensin på de to gnistene som tente Qutbs raseri: Arabere og muslimer blir nedverdiget i torturkamre rundt om i verden, og deres døde regnes ikke med i dagens kolonikriger. Samtidig eksisterer det digitale bevis på disse tapene og ydmykelsene som er tilgjengelige for alle som har en pc med internettilkobling. Og nok en gang: Denne livsfarlige blandingen av rasisme og tortur brenner i årene på sinte unge menn. Som Qutbs fortid og Osmans nåtid viser, er det ikke vår toleranse for «multikulturalisme» som fyrer opp under terrorismen, men det er vår toleranse overfor barbariet og de overgrep som begås i vårt navn. Nå har britenes statsminister Tony Blair beveget seg inn i dette minefeltet, fast bestemt på å «selge» to av hovedårsakene til terror som en løsning på problemet. Han akter å deportere et større antall mennesker til land hvor de sannsynligvis vil bli utsatt for tortur, og han vil fortsatt la britiske soldater krige i områder hvor de ikke kjenner navnet på byene de sletter med jorda. (Denne episoden som er hentet fra aviskjeden Knight Ridder den 5. august, er bare ett av flere ferske eksempler: En gruppe marinesoldater som skulle gjøre seg klare til kamp, fikk følgende oppmuntring fra sersjanten: «Når dere kommer hjem igjen til Camp Lejeune (i Nord-Carolina)... vil dette fortone seg som de gode, gamle dager da dere brakte død og fordervelse til - hva i h... heter dette stedet igjen?» Med tynn stemme trådte en eller annen støttende til og sa: «Haqlaniyah».)

I STORBRITANNIA er det ingen mangel på den «onde og fanatiske rasistiske diskrimineringen» som Qutb påpekte og fordømte. Islamic Human Rights Commission i London mottok 320 klager på rasisme i kjølvannet av bombeangrepene i forrige måned, og ifølge Scotland Yard har hatkriminaliteten økt med 600 prosent fra samme periode i fjor. Det er heller ingen grunn til å skryte av situasjonen i tida før 7. juli: «En av fem etniske minoritetsvelgere hevder at de har overveid å forlate Storbritannia på grunn av rasistisk intoleranse» skrev The Guardian i forbindelse med en meningsmåling avisen offentliggjorde i mars.Disse tallene viser at den type multikulturell politikk som blir ført i Storbritannia (og Frankrike, Tyskland, Canada...) ikke har så mye med etnisk likestilling å gjøre. I stedet dreier det seg om en faustisk kjøpslåing mellom selvutnevnte samfunnsledere og politikere på stemmejakt. Denne handelen fører til at etniske minoriteter stues bort i statlig finansierte gettoer i utkanten av samfunnet, mens det pulserende livet i sentrum fortsetter relativt upåvirket av de seismiske forandringene i den etniske sammensetningen av landets befolkning.

PROBLEMET ER IKKE «multikulturalisme», men at våre vestlige samfunn ikke er flerkulturelle nok. Hvis mangfoldet i gettoene fikk spre seg til hele samfunnet, hvis de som nå er plassert i periferien - både geografisk og psykologisk - fikk lov til å flytte inn til sentrene, kunne det bidratt til en ny og slagkraftig humanisme. Hvis vi fikk samfunn bygget på et solid fundament av likestilte etniske grupper, ville det blitt langt vanskeligere for politikerne å signere deportasjonspapirer med ordre om å sende algeriske asylsøkere til tortur - eller å delta i kriger der bare angripernes døde blir talt.Et samfunn som virkelig lever etter sine egne verdier om likhet og grunnleggende menneskerettigheter, både ute og hjemme, ville også fått en annen fordel. Terroristene ville nemlig mistet det som alltid har vært deres viktigste rekrutteringsredskap: vår rasisme.©New York Times, norsk enerett DagbladetOversatt av Marit Jahreie