TAMT: Utkastet til ny læreplan i samfunnsfag framstår lite modig, tamt og med små ambisjoner om samfunnsendring og demokratisering, skriver kronikkforfatteren. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
TAMT: Utkastet til ny læreplan i samfunnsfag framstår lite modig, tamt og med små ambisjoner om samfunnsendring og demokratisering, skriver kronikkforfatteren. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Undervisning

Rasisme usynliggjøres som strukturelt og hverdagslig fenomen

Kan vi egentlig være trygge på at de nye læreplanene for skolen fremmer demokrati?

Meninger

Avstanden mellom en skole som fremmer demokrati og medborgerskap og en drømmeskole for enhver autoritær statsleder, er ikke så stor som vi skulle ønske.

STIPENDIAT: Kristin Gregers Eriksen.
STIPENDIAT: Kristin Gregers Eriksen. Vis mer

I boka «What Kind of Citizen» (2015) tegner den kanadiske utdanningsforskeren Joel Westheimer et ubehagelig scenario: Om du ble plassert i et hvilket som helst klasserom, et hvilket som helst sted, hvordan ville du egentlig kunne avgjøre hvorvidt undervisninga utspilte seg innenfor rammene av et demokrati, eller et totalitært regime? Som Westheimer påpeker – det er ikke så åpenbart som vi liker å tro. Tenk bare på hvor viktig alfabetisme har vært for autoritære samfunn som Stalins Sovjetunionen. Eller hvilken rolle kunnskap om teknologisk innovasjon kan spille for militærregimer. Westheimer lar det henge litt, men én ting framstår som viktigere enn noe annet for den som er opptatt av sammenhengen mellom utdanning og demokrati: kritisk tenkning.

Selektiv kritikk. Professor Kjetil Børhaug fant i en undersøkelse av norske lærebøker i samfunnsfag for ungdomstrinnet at bøkene fremmer kritisk tenkning, men innenfor rammer. Kritikken rettes mot institusjoner, personer og styresett andre steder og til andre tider. Slik sett er det snakk om en selektiv kritisk tenkning.

Dette er ikke ulikt det jeg observerer i mange klasserom i min forskning om samfunnsfag på barnetrinnet. Kritisk tenkning framstår som et sterkt normativt ideal for samfunnsfag, «alle» er enige om at det er ved fagets kjerne. Elevene blir stadig og til det nær kjedsommelige oppmuntret til å «si sin mening». Utfordring av maktrelasjoner, strukturer og problematisering av begreper er fraværende – meningen skal sies, ikke provosere. Kildekritikk kommer høyt opp på prioriteringslista, men handler oftest om å legge ved referanseliste i prosjektoppgaver. I tillegg til å huske å nevne at Wikipedia «ikke er den mest pålitelige kilden, men kan duge av og til».

Utdanningsdirektoratet melder at nye læreplaner skal føre til at fagene blir mer relevante for framtida og få tydeligere prioriteringer. Demokrati og medborgerskap skal være ett av de gjennomgripende temaene for hele skolen, men samfunnsfaget holder fortsatt på posisjonen som demokratifaget framfor noe. Likevel er mangelen på tydelighet i utkastet til ny læreplan i samfunnsfag det mest, ja, nettopp - tydelige ved den. Utkastet framstår lite modig, tamt og med små ambisjoner om samfunnsendring og demokratisering. La meg komme med et par eksempler.

Rasisme. I gjeldende læreplan står det at eleven etter tiende trinn skal kunne «gjøre rede for begrepene holdninger, fordommer og rasisme og vurdere hvordan holdninger kan bli påvirket, og hvordan den enkelte og samfunnet kan motarbeide fordommer og rasisme». I det nye utkastet er rasismen helt forsvunnet. Kanskje avspeiler det den generelle berøringsangsten overfor begrepet i den norske offentligheten så vel som skolen. Skolene slår fast at de har nulltoleranse for rasisme, samtidig som begrepet reserveres for ekstreme tilfeller i historien eller avvikende individuelle holdninger. Slik sett usynliggjøres rasisme som strukturelt og hverdagslig fenomen, ikke minst i skolen.

I 2017 kom en undersøkelse fra Antirasistisk Senter som viser at én av tre ungdommer med minoritetsbakgrunn i Norge har opplevd rasisme. Skolen er den viktigste arenaen for rasistiske opplevelser. Rasisme og fordommer er en del av elevenes verden og dagens samfunn. Ei gruppe sjuendeklassinger jeg snakket med i min forskning, var helt tydelige på at rasisme angår dem og at de ønsker å prate mer om det i timene. Men som en sier, «læreren lar oss ikke bruke slike ord». Dette tydeliggjør behovet for kunnskap og forståelse av rasisme som fenomen, både i fortiden og nåtiden, som et helt sentralt element i elevenes demokratiopplæring.

Bærekraftig utvikling. Det har lenge vært etterlyst et samfunnsfaglig perspektiv på bærekraftig utvikling, som kan komplettere eller utfordre den rådende teknologioptimismen. Norske skoleelever har god kunnskap om de fysiske realitetene ved klimaendringer, men har større utfordringer med å se seg selv og egen livsstil i dette bildet. Eller, de kan kanskje gjøre symbolske enkelthandlinger og fungere som korrektiv til familiens holdninger til forbruk, men mangler forståelsen av globale fordelingsstrukturer som bakgrunn for utfordringene.

Riktignok legger gjeldende læreplan opp til at eleven etter tiende trinn skal kunne «kartlegge variasjoner i levekår i ulike deler av verden, forklare de store forskjellene mellom fattige og rike og drøfte tiltak for jevnere fordeling». I sin tid som skolebyråd gikk Sylvi Listhaug ut og kalte framstillinger av denne typen for «venstreradikalt tankegods». I så fall har de «venstreradikale» rett, for det at de en prosent rikeste i verden nå eier over halvparten av verdens formue, er vanskelig å presentere nyansert. Det er jo radikal informasjon, tross alt. Mer bekymringsfullt er det da at i utkastet til den nye læreplanen i samfunnsfag, legges det opp til at elevene skal «utforske og drøfte» ressursbruk. Jeg er usikker på om det egentlig er så mye å drøfte. Den globale ressursfordelingen er blodig urettferdig og i alle fall ikke bærekraftig, og det bør norske skoleelever få vite.

Umodig. Det som skal være en læreplan for framtidas utfordringer i samfunnsfag, framstår slik sett både umodig og relativt tannløs. Jeg håper på store endringer i det endelige utkastet, og det bør framtidas unge også gjøre.