TENDENSIØST: «Jeg tildeles rollen som gallionsfigur for den norske rasismen,» skriver artikkelforfatteren.
  Foto: Steinar Buholm
TENDENSIØST: «Jeg tildeles rollen som gallionsfigur for den norske rasismen,» skriver artikkelforfatteren. Foto: Steinar BuholmVis mer

Rasismekortet

Eltvik synes å ville skåre politisk gevinst på å ilegge meg holdninger jeg aldri har hatt eller latt komme til uttrykk.

Anne Kathrine Eltvik skriver i Dagbladet 16. mai at det finnes en del nordmenn som trives helt utmerket godt med sine avskyelige fordommer. Saken er illustrert med et stort pressefoto av meg, og jeg tildeles rollen som gallionsfigur for den norske rasismen. Eltviks tekst er tidvis så upresis og tendensiøs i sin argumentasjon, at jeg er usikker på i hvilken grad jeg skal la meg provosere.

Jeg tildeles rasismekortet på bakgrunn av en kronikk jeg hadde på trykk her i fjor, med utdrag gjengitt av andre medier. Vi var rammet av en epidemi av overfallsvoldtekter, og jeg var dødsfortvilet over den handlingslammelse våre myndigheter utviste på dette tidspunktet. Jeg hadde som psykolog bistått kvinner utsatt for disse redselsmarerittene, og fulgt saker hvor ivaretakelse av «de sårbare gjerningsmennene med en vanskelig bakgrunn», syntes viktigere enn de ødelagte liv de hadde påført sine ofre.

Jeg ønsket å tale disse kvinnenes sak, og et av mine hjertesukk var at man burde kunne stille strengere krav rundt retten til oppholdstillatelse i Norge. Jeg minnet om at den trygghet vi har bygget opp her i landet hviler på en felles forpliktelse hvor det enkelte individ innretter seg etter lovene vårt demokrati har nedfelt.

Jeg refererte tall rapportert fra Oslo-politiets volds- og sedelighetsseksjon i 2009, som viste at samtlige 41 anmeldte overfallsvoldtekter de tre siste år involverte en ikke-vestlig gjerningsmann. Jeg argumenterte videre: «Disse voldsmennene ødelegger for menn generelt, og ikke minst for andre utenlandske menn som ønsker å leve her i et fredelig og flerkulturelt fellesskap. Kvinners frykt for å bli voldtatte blir assosiert med mørkhudete menn, hvilket er urettferdig og trist for alle som urettmessig blir stigmatiserte.» Altså tok jeg i forsvar absolutt alle - ikke-voldelige menn - uavhengig av hudfarge.

Eltvik hevder jeg tier om etniske norske voldtektsforbrytere, hvilket er feil. Jeg har gjennom syv år som spaltist i VG jevnlig skrevet om overgrep, samt at jeg har gjort voldtekts-forebyggende arbeid i det norske forsvaret. Jeg vil anbefale Eltvik en litt grundigere bakgrunnssjekk neste gang hun vurderer å rette sine polemiske skyts mot enkeltpersoner. Videre vil jeg anmode henne om å skille mellom overfallsvoldtekter og relasjonsvoldtekter, og ikke blande komplekse fenomener og statistikker etter eget velbefinnende.

Eltvik synes å ville skåre politisk gevinst på å ilegge meg holdninger jeg aldri har hatt eller latt komme til uttrykk, det er betenkelig og lite tillitvekkende fra en politiker. Mer bekymringsfullt er det likevel at den type retorikk personer som Eltvik utøver, gjør det vanskelig å debattere sensitive temaer på en edruelig og konstruktiv måte her i landet.