Anmeldelse: «Journal 64»

Rasismen som går igjen

Dansk thriller basert på Jussi Adler-Olsens spenningsroman.

DYSTERT BAKTEPPE: Thrilleren tar utgangspunkt i historiske overgrep mot "uanstendige kvinner". Vis mer

«Journal 64»

4 1 6

Thriller

Regi:

Christoffer Boe

Skuespillere:

Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, Fanny Leander Bornedal

Premieredato:

12. april 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Journal 64»

«Komplisert krim på dystert bakteppe.»
Se alle anmeldelser

FILM: Danmark har, i likhet med Norge, en stygg historie når det gjelder internering og tvangsbruk mot belastede individer, ofte kalt åndsvakeomsorg. Midt i Storebælt lå anstalten Sprogø hvor minst 500 «uanstendige» kvinner var anbrakt mellom 1923 og nedleggelsen i 1961. I realiteten var det et fengsel. Mange av kvinnene ble tvangssterilisert. Det handlet om rasehygiene.

Slik er det dystre bakteppet for den danske krimforfatteren Jussi Adler-Olsens prisbelønte roman «Journal 64». Nå er den filmatisert i Christoffer Boes regi. I denne fjerde romanen/filmen fra Adler-Olsens krimunivers, er det stadig politifolkene Carl Mørck (Nikolaj Lie Kaas) og makkeren Assad (Fares Fares) fra Avdeling Q for uoppklarte forbrytelser som går igjen. Jussi Adler-Olsen har for øvrig distansert seg fra alle filmatiseringene.

Mumifiserte lik

Som film er «Journal 64» komplisert og detaljert. Her er alle de ytre thriller-ingrediensene, som biljakter og skuddvekslinger. Og her er nok av groteske detaljer, som funnet av tre mumifiserte lik rundt et middagsbord i et gjenmurt rom i en leilighet. På bordet finnes krukker av legemsdeler på sprit; penis, eggstokker, underliv.

Filmen har tre handlingsforløp. Det ene, fra 1961, er fortellingen om unge Nete Hermansen (Fanny Leander Bornedal) som venter barn med sin 17 år gamle fetter, da faren tvangssender henne til Sprogø. Der spyler man nyankomne med iskaldt vann før de blir fortalt at de er «moralsk åndssvake» og så fordervede at det nok vil ta mange år før deres verdighet blir gjenskapt.

Abort

I et parallelt forløp fra dagens Danmark kommer den unge jenta Noor til privatklinikken Danevang for å få utført en abort. Hun kommer fra en streng innvandrerfamilie, så alt må skje hemmelig og uregistrert. Klinikken drives av den kjente fertilitetsspesialisten Curt Wad, samme mann som i yngre dager var ansatt på Sprogø, skal det vise seg.

Her aner man altså tidlig hvem som er den potensielle skurken og omdreiningspunktet i filmen. De to etterforskerne småkrangler forskriftsmessig. Carl Mørck er konstant vanskelig og gretten, og hevder høylytt at «han er den eneste som har tatt med seg hjernen på jobb i dag». Mørke Assad blir stadig gjort oppmerksom på at han har brune øyne og «rar aksent». To mer umake typer kan man knapt tenke seg, og vibrasjonene dem imellom er alt annet enn kjærlige. Som en støtpute mellom de to står den handlekraftige rødtoppen Rose (Johanne Louise Schmidt). Denne trioen samspiller utmerket i roller som lett kunne blitt tynget av klisjemessige typer.

Rasisme

Men det er altså det politiske bakteppet som blir mer interessant enn jakten på hvem-som-gjorde-hva med de tre mumiene. Her dreier det seg om gammel rasisme, i form av genetisk utrensking og rasehygiene slik den manifesterte seg i mellomkrigstidas sosialpolitikk over hele Europa.

Og det dreier seg om moderne rasisme og forholdet til innvandrere i dagens Danmark. I virkeligheten er det kanskje ikke fullt så brutalt som i romanens/filmens konspirasjon, men kritikken er ramsalt og velrettet. Det er ganske godt gjort av Christopher Boe å holde spenningsnivået så høyt og tett at det ikke blir en preken som overskygger plottet. Som sagt, historien er komplisert og fæl, også uten mumier.

.