Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Helgekommentaren: Cathrine Sandnes

Rasismens #Metoo

Å si at alt er rasisme er like meningsløst som å si at det ikke finnes rasisme i Norge.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Meninger

Det året jeg kom til Norge var statistikken over innvandring så lav, at grafen knapt er synlig. Den ligger så tett på den horisontale aksen at streken går i ett med den. Det var så få av oss at jeg trodde jeg var den eneste av mitt slag.

I ettertid har jeg tenkt at denne statistikken forklarer mye av hvorfor fremmede stadig vekk kom og tok på meg, som for å kjenne etter om jeg var et virkelig menneske, og om det var helt vanlig hår jeg hadde på hodet. Som voksen har det også slått meg at Kina-misjonen hadde hatt sitt å si for forestillingen om hvor ekstremt heldige vi var, vi som fikk lov til å komme hit – i stedet for å vokse opp blant gudsforlatte, primitive asiater som ikke en gang hadde lært seg å spise med kniv og gaffel.

I det siste har jeg blitt minnet på disse ubehagelige gamle damene, for det var stort sett gamle damer som henvendte seg til meg på den måten, og jeg kunne ikke utstå dem. Selv som veldig lite barn tenkte jeg at de lot som de var snille, mens de egentlig tråkket meg ned for å føle seg bedre. Jeg har puttet disse damene ned i en boks inni hodet, sammen med andre minner. Da jeg begynte å rote nedi der, oppdaget jeg at den var tom. Jeg vet at den har inneholdt dårlige opplevelser, ondskapsfulle meldinger og regelrette trusler, men hukommelsen er nesten blank. Men kroppen husker det som et nøste av ulike følelser, hvor de mest positive er raseri og trass.

Minnet om den følelsen blaffer opp igjen når jeg leser vitnesbyrdene fra andre fargede nordmenn. Om han som lå i solarium for å bli den svarteste mannen i bygda, på ren trass, om journalisten som opplever at folk ikke vil bli intervjuet av en som henne, om barnet som får lov til å være med og leke hvis hun er ape. Det er rasismens versjon av #Metoo, og reaksjonene ligner til forveksling. Jeg er ikke i tvil om at disse historiene er viktige, både for å vise mennesker at de ikke er alene om opplevelsene sine, for å gjøre det mulig for andre å forstå, og for å se hva som er likt – og hva som er forskjellig fra – den opprinnelige, amerikanske bevegelsen.

De siste par årene, og tiltakende de siste ukene har jeg lest underlige utsagn – åpenbart inspirert av den amerikanske woke-tenkningen. Det blir sagt at det er like ille å være farget i Norge, som i USA. At rasismen er den samme. At vi alle egentlig er rasister. At hvite mennesker ikke kan snakke om rasisme, for de vet uansett ikke hva dette handler om. Og at rasisme ikke kan gradbøyes. Til dette er det en ting å si, og det er at alle påstandene høyst sannsynlig er feil.

Norge og USA har helt ulike historier rundt rasespørsmål, og vi har svært ulike politiske innretninger som virker utjevnende i Norge og forsterkende på forskjeller i USA. Å si at alle er rasister er like meningsløst som å si at ingen er rasister: Det er stor forskjell på å mene at noen mennesker er mer verdt enn andre mennesker, og å operere med ubevisste, men bevegelige forestillinger om ulike grupper. Hvite mennesker kan åpenbart snakke og skrive innsiktsfullt om rasisme, Nadine Gordimer og André Brink er to åpenbare eksempler. Det samme er en lang rekke helt ukjente, vanlige folk jeg har møtt i løpet av livet. Og selvsagt kan rasisme gradbøyes: Det er betydelig forskjell på Holocaust og en usmakelig vits.

Det er noe ubehagelig totalitært over denne formen for anti-rasisme som jeg stadig oftere kommer over i bøker og artikler. På sitt mest enøyde, minner den om transdebatter på speed. Det er alt eller ingenting. Bokstavelig talt: Svart eller hvitt. Enten er man enig i at alt er rasisme, eller så er man blind, dum, ond – eller alle tingene på en gang.

Men legger man ørlite grann velvilje til, skjønner man lett at en eldre nordmann som sier «neger», som ble oppfattet som et nøytralt ord før i tiden, ikke er en amerikansk sørstatsmann som sier «nigger». En ung nordmann som sier «neger», etter å ha blitt bedt om å la være, er en oppblåst tulling og sannsynligvis en drittsekk, men ikke nødvendigvis rasist. Mens hvem som helst som mener seg berettiget, i kraft av sine presumptivt norskere aner, til å holde «fremmedelementer» unna, åpenbart er det.

De gamle damene fra barndommen min, de med de lange fingrene som tok seg til rette i ansiktet og på håret mitt, var ubehagelige. Hadde jeg kunnet ordet, ville jeg ha sagt at jeg ble krenket av forventningen om takknemlighet. Hadde jeg vært en farget amerikansk student på campus, ville jeg helt sikkert ha tenkt at her gjelder det å «stay woke» og redefinere dem til rasister. Siden jeg ikke er noen av delene, men tvert imot en norsk dame fra et land som har erfart at brede allianser gir et bedre samfunn enn to fronter, har jeg langt større tro på virkningen av mange personlige fortellinger, enn av å insistere på å dele befolkningen inn i de som tenker riktig og de som tenker feil.

DEMONSTRASJON: Flere tusen har møtt opp for å demonstrere etter drapet på George Floyd. Video: Øistein Monsen Vis mer

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!