VIL IKKE HØRE: Studenter ved Middlebury College vender ryggen til Charles Murray, som de beskylder for å være rasist. Nå er den kontroversielle forskeren i Norge. Foto: AP Photo/Lisa Rathke
VIL IKKE HØRE: Studenter ved Middlebury College vender ryggen til Charles Murray, som de beskylder for å være rasist. Nå er den kontroversielle forskeren i Norge. Foto: AP Photo/Lisa RathkeVis mer

Rasist eller fremragende forsker?

Få forskere har skapt mer debatt enn den amerikanske statsviteren Charles Murray. Nå er den utskjelte amerikaneren på norgesbesøk. 

Meninger

Spaltist

Ove Vanebo

er jurist og tidligere formann i Fremskrittspartiets ungdom, og tidligere statssekretær for justisministeren.

Siste publiserte innlegg

I begynnelsen av mars i år skulle forskeren Charles Murray innlede på et arrangement ved Middlebury College. Redegjørelsen skulle gå inn på Murrays forskning om klasseskiller i USA, med utgangspunkt i hans bok Coming Apart. En stor gruppe studenter skapte imidlertid svært mye støy og bråk, med slagord som «Racist, sexist, anti-gay, Charles Murray go away!»

Protestene mot ham ble så voldsomme at arrangementet måtte avbrytes. Studentene banket på vegger og utløste brannalarmen. På vei ut av lokalene ble Murray og noen andre akademikere omringet, og professor Allison Stanger som var til stede ble fysisk angrepet og skadet.

Hvorfor er Murray kontroversiell?

Allerede i 1984 ble Murray kjent for boken «Losing Ground», som går inn på effektene av den amerikanske velferdspolitikken etter 1950. Han hevder i verket at en rekke velferdsordninger bidrar til at mottakere av offentlige ordninger forblir i fattigdom, og skaper dårlige incentiver for arbeid. Murray fikk mye kritikk, men boken skapte også grunnlaget for endringer i amerikanske velferdsordninger.

Den mest kontroversielle boken fra Murray er imidlertid «The Bell Curve», som utkom på midten av 1990-tallet. Bakgrunnen for boken var at Murray ønsket å skrive noe om intelligens, klassetilhørighet og betydningen av forskjeller. Etter Murrays oppfatning er IQ ofte i langt større grad enn andre faktorer – som familietilhørighet og lokalmiljø – en bedre predikator for hvordan det kommer til å gå i livet. Bokens desidert mest omdiskuterte bit, er datamateriale som tyder på at det er IQ-forskjeller mellom folkegrupper og at noe av dette skyldes genetiske forhold.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Murray samlet inn store datasett, som påviste at personer med samme IQ ville ha noenlunde de samme mulighetene. Dersom man beregnet gjennomsnittlig IQ ut fra rasetilhørighet, som Murray gjorde, viste tallene at bl.a. afroamerikanere scoret dårligere enn hvite. Dette kunne ifølge «The Bell Curve» forklare hvorfor mange kommer dårligere ut i bl.a. skolesystemet og arbeidskarriere. Samtidig frykter Murray en stadig mer isolert kognitiv elite, med den konsekvens at USA ville bli et enda større klassesamfunn.

Boken er i stor grad en fremleggelse av det Murray oppfatter som tørre fakta, og han tar ikke til orde for å behandle personer ulikt utfra hvilken bakgrunn man har. Tvert imot handler bokens siste kapittel om hvordan ulike mennesker skal klare å leve sammen.

Heller ikke boken «Coming Apart »fra 2012 har gått upåaktet hen, hvor Murray underlegger det hvite klassesamfunnet grundig analyse. Ifølge Murray ser vi et stadig større klassegap innenfor USAs hvite befolkning, som i stor grad skyldes at tradisjonelle institusjoner i samfunnet svekkes: Arbeiderklassen slutter ikke lenger opp om ekteskapet, arbeidsetikk, religion og respekt for loven. Den nye kognitive eliten er både mer velutdannet, trofast og sunn – og bor andre steder enn «the New Lower Class». «Our nation is coming apart at the seams», er Murrays djerve påstand, og påpeker at dette er «not ethnic seams, but the seams of class».

SKAPER DEBATT: Charles Murray. Foto: NTB Scanpix
SKAPER DEBATT: Charles Murray. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Er Charles Murray, som studentene hevdet i sine utrop, «racist, sexist, anti-gay»? Selvfølgelig vil det være svært ulike meninger om hans forfatterskap, og folk vil også legge ulik mening i hva som menes med de nevnte påstandene. Etter å ha sett nærmere på Murrays uttalelser og verker, mener jeg imidlertid at påstandene hviler på et tynt grunnlag.

Før jeg går inn på de konkrete påstandene, vil jeg kort redegjøre for Murrays eget politiske ståsted. I motsetning til hva mange tror, er ikke Murray en reaksjonær konservativ. Han definerer seg selv som libertarianer, som innebærer at han støtter en radikal form for liberalisme som vil sterkt redusere det offentliges oppgaver. I boken What It Means to Be a Libertarian utdyper Murray sine politiske standpunkter.

Når Murray beskriver kulturelt forfall eller biologiske forholds betydning for suksess, er dette først og fremst rent deskriptive utgreiinger, dvs. en beskrivelse av hva Murray mener er tilfellet – ikke hva han ønsker eller mener normativt. Han vil forstå hvordan ulike forhold og årsakssammenhenger fungerer. Han vil derimot ikke bruke statlig makt eller støtteordninger for å fremme for eksempel religion eller ekteskapet. Tvert imot mener han at for mye offentlig innblanding skaper problemer. I Coming Apart påpeker Murray at en konservativ trolig vil se argumenter for at det offentlige skal støtte opp om tradisjonelle verdier, men for sin egen del ønsker han mindre engasjement: «I am a libertarian, and see a compelling case for returning to the founders’ conception of limited government.»

Av den grunn har Murray ofte støttet andre løsninger og politikere enn de konservative blant Republikanerne har foretrukket. Murray har bl.a. kritisert republikanerne for å ha et for restriktivt syn på abort, og mener de i større grad må akseptere at det i mange tilfeller er gode grunner for å gjennomføre det. Han var også ute med støtte til ekteskap for homofile, og stemte for det i 2012 – før Hillary Clinton snudde og ble tilhenger av det. Apropos sistnevnte Clinton: Murray skrev i 2016 en lengre tekst om hvorfor han mener Donald Trump er en langt dårligere presidentkandidat enn Hillary.

Murrays oppfatninger om geners betydning er et svært lerret å bleke, og en grundig gjennomgang vil kreve langt større plass enn herværende artikkel tillater. Jeg vil likevel forsøke å få frem kompleksiteten i Murrays oppfatninger.

Sammenlignet med 1990-tallet, er det trolig i dag lettere å få gehør for at biologiske forhold har betydning for menneskers adferd og forutsetninger i livet. Gjennom tvillingstudier har vi sett at søsken har mange like karaktertrekk og preferanser selv om de vokser opp i helt ulike miljøer. En omfattende metaanalyse som sammenfatter 50 år med tvillingstudier, og involverer over 14,5 millioner tvillingpar, ble nylig publisert i tidsskriftet Nature Genetics. Konklusjonen er at det knapt finnes noe aspekt ved den menneskelige adferd som ikke er påvirket av biologi. Undersøkelser som går eksplisitt på anti-sosial/kriminell adferd viser også en slik biologisk sammenheng.

La meg være den første til å innrømme at jeg synes det er ubehagelig å koble biologisk innsikt opp mot grupper, som forskjeller mellom raser/folkegrupper eller menn og kvinner. På den annen side: Slik kunnskap kan også gjøre det enklere å vite hva vi kan gjøre noe med, fordi mange egenskaper – bl.a. intelligens – vil bero på både genetiske og miljømessige faktorer. Tidligere trodde man eksempelvis at autisme bero på miljøfaktorer, mens man i dag vet at dette knytter seg til biologiske forhold. Tilsvarende kan forskning på genetikk og gruppetilhørighet brukes til å avdekke om vi står overfor strukturelle problemer eller om det går an å sette inn tiltak for å bedre menneskers muligheter.

Hva gjelder Murrays påståtte rasisme, bør vi først klargjøre hva rasisme er. Slik det er vanlig å forstå begrepet innebærer det en verdirangering, der noen raser er mer verdifulle eller høytstående enn andre. Dette tar Murray eksplisitt avstand fra i The Bell Curve: «If tomorrow you knew beyond a shadow of a doubt that all the cognitive differences between races were 100 percent genetic in origin, nothing of any significance should change. The knowledge would give you no reason to treat individuals differently than if ethnic differences were 100 percent environmental.»

Han mener også at det positive med dagens likhetsideal er at rasisme er uglesett: «The ideology of equality has done some good. For example, it is not possible as a practical matter to be an identifiable racist or sexist and still hold public office.» Forøvrig har han i The Bell Curve heller ingen klar oppfatning av hvor mye av forskjeller som skyldes gener og hva som relaterer seg til miljø: « It seems highly likely to us that both genes and the environment have something to do with racial differences. What might the mix be? We are resolutely agnostic on that issue; as far as we can determine, the evidence does not justify an estimate.»

Norske seere av Harald Eias program Hjernevask vil kanskje huske Eias intervju med Murray. I intervjuet påpeker Murray at man ikke kan dømme noen ut fra deres rasetilhørighet, og han er glad for at Barack Obama ble valgt til president. Som Murray selv sier, vil en lavere gjennomsnitts-IQ blant den svarte befolkningen ikke innebære at for eksempel Obama er mindre intelligent. Han fremholder at mennesker må vurderes individuelt, uavhengig av bakgrunn.

En siste anklage som rettes mot Murray, er at han er kvinnefiendtlig. Så vidt jeg kan se, er det særlig to uttalelser som knyttes til denne oppfatningen. For det første har han skrevet at det ikke har vært noen originale tenkere blant kvinnelige filosofer, og mener det skyldes at kvinner har dårligere forutsetninger for abstrakt tenkning. Dernest har han uttalt seg i retning av at såkalt «benevolent sexism» kan være positivt.

For så vidt gjelder påstander om kvinners kognitive evner og filosofiske prestasjoner, kan det absolutt diskuteres om han tar feil. Mange vil nok mene at for eksempel Martha Nussbaum og Hannah Arendt har interessante og originale bidrag. Påstandene om kvinners reduserte evner til abstrakt tenkning er et komplisert spørsmål. Det finnes imidlertid forskning som understøtter at menn (statistisk sett) oftere operer med abstrakte konsepter i måten å se verden på, selv om dette er omdiskuterte forhold.

Uansett er det ingen tvil om at Murray ikke mener at kvinner og menn har ulik verdi. I Coming Apart påpeker han hvor forferdelig det var tidligere, da det var forventet at kvinner kun burde bli lærere eller sykepleiere, og de manglet andre muligheter menn hadde. For øvrig påpeker Murray i den samme artikkelen han fremmer påstanden om forskjeller i tenkning, at forskjeller innad i grupper er større enn mellom grupper. Han understreker at «genius does not come in one color or sex, and neither does any other human ability», og er opptatt av å presisere at han snakker om gjennomsnitt og ikke enkeltindivider.

«Benevolent sexism» er for øvrig ikke noe han nødvendigvis støtter, slik jeg leser ham. Han har kun i en kort artikkel pekt på at han oppfatter dette som et fenomen der menn og kvinner oppfører seg mer kjønnsstereotypt, og at han ikke kan se noe galt i at menn oppfører seg som gentlemen. Ut fra forskning han kjenner til, kan slik adferd gjøre begge kjønn lykkeligere. Så mye for påstander om sexisme, altså.

Selv om Murray har skapt mye debatt og utvilsomt har gjort mange forbannet, er det heller ikke tvil om at han på en rekke områder har vært tidlig ute med å påpeke årsakssammenhenger andre senere har bekreftet. Bill Clinton brukte innsikt fra Losing Ground da han gjennomførte velferdsreformer på 1990-tallet som fikk flere mennesker i arbeid. Han påpekte i et intervju fra 1993 at Murray «did the country a great service. I mean, he and I have often disagreed, but I think his analysis is essentially right.»

I dag er det også en større aksept for påstander om at biologi spiller en stor rolle for menneskelig adferd. Bl.a. har litteratur fra Steven Pinker, Jonathan Haidt og Joshua Greene understøttet at vi ikke er blanke ark, men har en natur som utstyrer oss med enkelte genetiske tilbøyeligheter.

Coming Apart har også fått gode anmeldelser, og ble tatt med på The New York Times’ liste over 100 Notable Books of 2012. Historieprofessor Niall Ferguson har skrevet at «Coming Apart is a model of rigorous sociological inquiry, yet it is also highly readable. … Every American should read it. Too bad only the cognitive elite will.» Det er neppe tilfeldig at boken nå er tatt inn på listen over bøker Harvard University mener bør leses for å oppnå større forståelse i faget American Democracy.

Helt til slutt kan det være grunn til å komme nærmere inn på hvor ytterliggående Murray var i sin tale på Middlebury College. To professorer sendte skriftlige eksemplarer av talen til 70 andre professorer, som ikke visste hvem som stod bak talen. De ble bedt om å rangere den etter hvor høyre- eller venstrevridd den er. Resultatet var at den i gjennomsnitt ble oppfattet som sentrumsorientert – enkelte mente til og med at den hellet mot venstre! Noen ganger kan det være fornuftig å ta en titt på innholdet i det budskapet den man skal protestere mot forfekter. Det er nemlig enklere å ty til reflekser enn refleksjon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook