RASISTISK TERROR: Dylann Roof med sørstatsflagg
RASISTISK TERROR: Dylann Roof med sørstatsflaggVis mer

Rasistisk symbolikk

Oppslutningen om flagget er en tapt sak.

Meninger

Kirkemassakren i Charleston i delstaten South Carolina har utløst debatt over hele USA om bruken av sørstatsflagget eller konføderasjonsflagget, som det også kalles. Nå fires det fra offentlige bygninger, nå fjernes det fra butikkhyllene og nå omfattes det av en massiv boikottkampanje. Ni afroamerikanere ble skutt og drept av en ung gutt som var erklært rasist. Dylann Roof poserte gjerne med pistol og sørstatsflagg. For mange, ikke bare svarte amerikanere, har flagget symbolisert en raseskillepolitikk som har vært basert på overtroen om hvite menneskers overherredømme.

I South Carolina har sørstatsflagget vaiet over delstatskongressen. Etter massakren har guvernør Nikki Haley oppfordret til å fire flagget. Delstatens politikere har vedtatt, mot ti stemmer, å åpne for en debatt som kan ende med at flagget fjernes for godt. Det er en beslutning som har sittet langt inne. Kritiske røster i USA mener at det er 150 år på overtid. Den amerikanske borgerkrigen var over i 1865. Den satte punktum for slaveriet i sørstatene. At noen likevel har dyrket minnene fra det gamle Dixie er blitt forklart som ærbødighet overfor forfedre som døde på slagmarken.

Sørstatsflagget er fortsatt et element i Mississippis delstatsflagg og det finnes stadig på bilskiltene i Virginia. Nå våger til og med republikanske politikere å innrømme at oppslutningen om flagget og den gamle sørstatskulturen er en tapt sak. Mange innser at flagget ikke bare representerer en forulemping av afroamerikanere. Det symboliserer også noe som er pinlig for alle amerikanere uansett hudfarge. At dette flagget fortsatt vaier mange steder i 2015, betyr at USA ennå ikke har tatt det grunnleggende oppgjøret med en rasistisk fortid.

Den demokratiske presidentkandidaten Hillary Clinton var raskt ute med å kalle Charleston-massakren for rasistisk terrorisme. Betegnelsen er helt på sin plass. At USA, som har krigen mot terror så høyt oppe på dagsordenen, velger å se drapene på svarte som uavhengige enkeltepisoder, vitner om uvilje mot å ta den strukturelle rasismen på alvor. Den sterke kontrollen av mulig støtte til angivelige terrornettverk i utlandet, satt opp mot manglende vilje til kontroll av håndvåpen på hjemmebane, vitner også om sviktende perspektiver i befolkningen på vold generelt.