Råskap fra Balkan

HELSINKI (Dagbladet): - Mennesker forandrer seg ikke av teorier, men gjennom egne erfaringer, sier Marina Abramovic (52) og setter øynene i meg. Hun har nettopp åpnet en utstilling i Helsinki, og deltar med videoportretter på høstens internasjonale storsatsing i Museet for samtidskunst - «Sammensatt» - som åpner i morgen.

Den internasjonalt kjente eksilmontenegrinske kunstnernomaden har nettopp reist seg fra horisontalt leie på et utstillingsobjekt i Kiasma-museet, en benk hvor hun lå og mediterte med det svarte håret flommende over en stor kvartskrystall fra Brasil.

- Du så meg i «Balkansk barokk» på Venezia-biennalen i 1997, som er det viktigste jeg har gjort som kunstner. Arbeidet med den forestillingen tok nesten knekken på meg.

- På samlivet vårt også, supplerer Alexander Godschalk, Abramovics nederlandske partner og produsent de siste åra.

Jeg tror ingen som så Marina Abramovic i Venezia, noen gang vil glemme «Balkansk barokk». Hun brukte seg selv så totalt. Hun blottet sin sorg over Balkans brutale samtid på en enestående virkningsfull måte.

«Ulverotta»

Abramovic jobbet bokstavelig talt full dag gjennom et par uker i et mørklagt rom. Der satt kunstneren i en haug med stinkende storfeknokler som ble fornyet daglig, mens hun skrubbet hvert bein rent for fettrester og kjøttslintrer og messet serbokroatiske sørgesanger. Hennes blanding av performance, skulptur og video gjorde spørsmål om kunstnerisk kategori eller sjanger helt uvesentlig.

Parallelt med den fysiske forestillingen - «body art» i enhver forstand - sto hun fram i videoversjon i hvit laboratoriefrakk og fortalte historien om hvordan man på Balkan skaper Ulverotta . Dyret som blindes med kniv, og siden avliver sine artsfrender. På skjermen skiftet kunstneren så rolle fra medisiner i klinisk hvitt til balkansk kafédanserinne i svart og energisk viftende et rødt silkesjal. Samtidig på to andre videoprojeksjoner: En eldre mann som veivet kamplystent med revolver, mens en gammel kvinne vis-à-vis holdt seg fortvilt for øynene.

- Var det virkelig dine foreldre du brukte i de rollene?

- Ja, mannen med skyteren er min far, som var partisangeneral i Montenegro under andre verdenskrig, mens mor holdt seg til det ideologiske området og ble bestyrer av Titos revolusjonsmuseum da nazistene var slått.

- Ble du kunstnerisk ansporet av dem?

- Ja, for Jugoslavia brøt med Stalin, og den sosialistiske realismen ble ikke noe dogme hos oss. Faren min fikk en maler som var abstrakt ekspresjonist, til å undervise meg, men sa stopp da jeg noen år seinere ba ham om å få låne tanks fra hans kompani til en realistisk forestilling.

Ble nesten kvalt

Marina Abramovic begynte med performance eller «body art» - som man da sa - tidlig på 70-tallet.

- Jeg kom i opposisjon både til en frasefylt ideologi og konvensjonell kunstnerisk praksis. Under en slik samfunnskritisk forestilling lå jeg innenfor et brennende stengsel formet som kommuniststjernen, men flammene fortærte også alt oksygen, og jeg holdt på å bli kvalt.

- Siden fikk du større kontroll over virkemidlene. Selv da jeg så deg og din daværende partner Ulay på Documenta i 1987, da dere satt musestille i timer med en giftslange buktende på et bord.

- Man må ha full kontroll og vite betydningene av det som anvendes. Både i bruken av mineraler til objekter som her, og når kroppen er mediet du formidler dine ideer gjennom. Det siste så man hos en kunstner som Yves Klein, men jeg har søkt lærdom langt utenfor kunstområdet. Ikke minst når det gjelder fordyping og selvforståelse, hvor møtet med tibetanske munker, amazonindianere og aboriginfolket i Australia har lært meg å styre min kroppslige og mentale energi.