BOK: I sin forrige roman, «Svarte sommerfugler», bruker Leena Lander etterforskning som grep. Det samme gjør hun i «Den røde fangen». Handlingen er lagt til den finske borgerkrigen, like før 1920. På et avsondret sted kalt Ruukijoki holder dommer Emil Hallenberg til. En dag kommer en jeger fra den hvite (de borgerlige partienes) hær med en kvinnelig fange, Miina Malin. Hun skulle egentlig vært henrettet, siden hun som kommunist har vært med på å drepe en mann som sympatiserer med de hvite.

Hun har overlevd fordi jegeren Hurjola, som ikke vil skyte mennesker, redder Miina, i hvert fall inntil videre, ved å ta henne med til Hallenbergs varetekt. Hallenberg skal avhøre henne, noe som viser seg å bli en vanskelig oppgave.

Det historiske bakteppet er avslutningen av en opprivende og uforsonlig borgerkrig. Den forblir i bakgrunnen; krigshandlingene ser man ikke mye til her. Tvert imot er det en lummer stillstand som hersker, via mennesker som er plassert i stillinger de har valgt mer eller mindre frivillig, men ikke ønsker å være i. Og det gjelder alle.

Barns liv

Leena Lander er opptatt av barn. I «Svarte sommerfugler» var barns liv et viktig tema. I denne er det først og fremst gutten Eino som får en viktig rolle. Hallenberg prøver forgjeves å hale informasjon ut av Malin, men det er jegeren som lykkes. Han blir spurt av Malin om han kan se hvordan det står til med Eino, som er sønnen til en av de henrettede kvinnene. Eino, viser det seg, har det ikke bra, siden han bor hos en familie med en desperat, fordrukken bestefar som i sin tur er forpint av fattigdom og hjelpeløshet, og som plager vettet av gutten.