Rasling med ord

«Han vrir og vrenger på våre vante begreper og forestillinger, og meisler ut en ny poetisk skjønnhet.» Disse ordene er hentet fra vaskeseddelen til Øyvind Bergs nye diktsamling.

«Vrir og vrenger» er mildt sagt. Vi møter en smadret verden i hans dikt. Og også språket har vært utsatt for en rystelse. Tingene, brokkene minner om navnløst skrot. Ordene har mistet sin referensialitet. «En ny poetisk skjønnhet»? (Selvsagt er det spekulativt av en anmelder å sette en bok opp mot dens vaskeseddel. Det får stå til.)

Kødder han?

Men Berg skaper jo ikke en ny totalitet ut av den tingenes og ordenes uorden som han har stelt til. Han lar meningsløsheten råde: «hva betyr ord i sammenhengen? / du veit all mening er utbyttbar.» Berg kaller tilstanden «stillhet». Og den lyden han skaper med sine dikt, opplever jeg som en rasling med ord.

Vel skaper han en slags referensialitet med sine stadige henvisninger til filosofi og litterære verker spredt utover tida og verden. Dess fjernere og apokryfere dess bedre. Kødder han med oss? Diktene hans framstår ikke mindre meningsløse og opphakkede ved disse henvisningene. Han driver en Borges-aktig lek med reelle og fiktive kilder.

Røre?

«Kjærlighetc.» heter diktsamlingen. Det er mye kjønn og kjærlighet i diktene. «Kjærlighet er en folksom affære». Like mye etc.: «kødd, ironi, satire og dypere mening», for bare å nevne noen ingredienser i dette uttrykket som forekommer meg å være en veritabel poetisk røre.

Eller upoetisk røre. Når han mot slutten skriver: «om vi kunne sette eksakt navn / på bare én eneste ting / / kom resten av seg sjæl / og derfra ville det spile seg ut», så lyder det som et poetisk prosjekt. Ut fra en ordenes samling i bånn skulle den nye poetiske skjønnheten oppstå. Men jeg tror ikke Øyvind Berg er poet for en slik framtidig poesi.

Jan Jakob Tønseth

ØYVIND BERG: </B>Lar meningsløsheten råde.