Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Håp»

Råsterk og sann historie

«Håp» er en klok, direkte og rørende film, om kreft, men først og fremst om et kjærlighetsforhold.

503 Service Unavailable
RØRENDE: Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård leverer eminent skuespill i "Håp". Vis mer

«Håp»

5 1 6

Drama

Regi:

Maria Sødahl

Skuespillere:

Andrea Bræin Hovig, Stellan Skarsgård

Premieredato:

22. november 2019

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

«Håp»

«Råsterkt og velspilt, basert på en sann historie»
Se alle anmeldelser

FILM: «Håp» er, sånn rent konkret, en film om kreft, og høres sånn sett ut som en heller dyster kveld på kino. Men bi litt. For først og fremst, under huden og inn i sjelen, er «Håp» en historie om et ekteskap, som føles sammensatt og sann. Det er like før jul når koreografen Anja (Andrea Bræin Hovig) får vite at lungekreften hun trodde var borte har spredd seg til hjernen, og utsiktene er mørke.

Forvirret og såret

Anja er sammen med den betraktelig eldre teaterregissøren Tomas (Stellan Skarsgård), mor til tre og stemor til tre til; hun er en av disse mødrene som trenger seg gjennom ytterdøren med handleposer i begge hender og stadig rydder vekk ski og jakker, og som skummer av sinne innvendig over at barnas far ikke er mer til stede.

Forholdet er slitt på det tidspunktet Anja får vite at hun mest sannsynlig kommer til å dø, og det å gi og motta omsorg i de lamslåtte dagene etterpå, blir komplisert. Anja får følelsen av at hun måtte bli dødssyk for at kjæresten skulle bry seg, han blir forvirret og såret av de brå skiftene i kjærestens humør.

Man aner at Anja foregriper skuffelsene: Når det blir snakk om ekteskap og hun smeller tilbake at to mennesker strengt tatt bør elske hverandre for å gifte seg, aner man også at hun foregriper et nederlag, at hun kjører på med den kyniske tolkningen av det som skjer mellom dem fordi det er så vanskelig å tro på den mer romantiske, etter alt som har skjedd. Mørke spørsmål om ekteskapet kommer opp fra dypet og ligger plutselig og dupper på vannoverflaten: Kunne egentlig Tomas forvente at Anja skulle elske hans barn like høyt som sine egne? Har han vært trofast? Har hun? Hva var det egentlig, dette forholdet som nå står i fare for å klippes over av kreftsykdommen?

Fantastisk skuespill

Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård er rett ut fantastiske i rollen som kjæresteparet som er kastet ut på dypt vann, og som ikke vet om de kan holde fast i den andre. Hun har den aktive rollen, med en tilkjempet ro som iblant sprekker opp i hulkende fortvilelse og fiendtlige utfall. Han er henvist til å respondere på henne.

Bræin Hovigs Anja fremstår alltid som sitt kompetente, effektive jeg, også når hun har det som verst. Skarsgård er et mykt, stort ansikt, fullt av følelser som han ikke alltid får til å artikulere, men som får utløp gjennom frenetisk googling av alternative behandlinger i USA på nattestid.

Sterkt

Det er råsterkt og rørende. Anja og Tomas må også håndtere en skare av sørgende barn og vantro venner, og en liten innvending mot «Håp» er å finne nettopp her: Noen av replikkene høres i overkant forfattede ut. Det henvises blant annet til Anjas gjennombrudd i «utlandet» og mulig støtte til «prosjektet»; vage formuleringer som signaliserer nettopp at det ikke finnes noe utland eller noe prosjekt, at det er diktet opp, fordi folk som var fortrolige med Anjas arbeid ville vært mer konkrete når de snakket om det.

Det er kanskje småting, men i et prosjekt som er helt avhengig av naturalisme og troverdighet for å fungere, er det små snublesteiner i veien. Møtene med legene, som må forholde seg nøkterne og saklige i møte med kolossal fortvilelse, er svært godt skildret.

«Håp» er basert på regissør Maria Sødahls egen sykdomshistorie, og på hennes forhold til ektemannen Hans Petter Moland. I likhet med filmens Anja fikk Sødahl vite at hun var dødssyk på lille julaften, i likhet med henne hadde hun en stor barneflokk og svekkede foreldre å ta var på i tillegg til seg selv. Men «Håp» er et selvbiografisk prosjekt som er alt annet en selvsentrert. Det folder seg ut og blir et relevant og klokt prosjekt om hva vi egentlig skal tenke om det rotet som er ens eget liv og ens eget kjærlighetsforhold.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media