Råsterk voldsorgie

BERGEN (Dagbladet): Til alle som er opptatt av den aktuelle problematikken rundt ungdomsvold og kriminelle gjenger, er det bare én oppfordring å gi: dra til Den Nationale Scene og se Trond Espen Seims eminente og isnende galante spill som gjenglederen Alex i Anthony Burgess kultklassiker «A Clockwork Orange».

Både rollen som gjenglederen Mercutio i vår og omgivelsene i Shakespeares Verona i «Romeo og Julie» var som rene idyllen å regne i forhold til den rollen Trond Espen Seim dukker opp i denne gangen: Anthony Burgess' Alex. Denne guttungen og gjenglederen som rett og slett er den inkarnerte ondskap. En intelligent sadist og velformulert voldsutøver. En som har volden som et perfeksjonsanliggende, som ødelegger uskyldige menneskers liv med et høflig bukk og som overalt på jord elsker «Ludwig van»s (Beethoven) fulltonende niende symfoni.

Energibombe

Jeg vil ikke nøle med å si at rollen som Alex er Trond Espen Seims gjennombruddsrolle. For alvor får han nå vist sitt store skuespillertalent. Gjennom drøye to timer har han full energi som Alex. Han lodder i figurens sammensatte sider under det tjukke og bråkjekke panserstålet, og tegner et bilde av en ungdom som ikke minst blir komplekst for publikum. For hans Alex både vekker vår største avsky og påkaller samtidig en slags gjenstridig sympati gjennom sin smilende sjarm.

Regissør Bentein Baardson fyrer fra første sekund denne forestillingen av som en dundrende mitraljøse mot sanseapparatet. Og han holder koken forestillingen igjennom. Alex' verden er den halvmørke betongvirkeligheten vi kjenner igjen fra dagens storbyer. I Ingeborg Kvammes scenografi smeller det i jerndører og bunkersliknende skyvevegger. Håkon Berges lydlegging er som en auditiv teppebombing med konstante angrep på trommehinnene. De i alder litt over hovedmålgruppen, som er ungdomssegmentet, anbefales å nullstille styrken på høreapparatene før de trer inn i dette volds- og inntrykksinfernoet på småscenen.

Brutalt

Volumet og innpakningen kan bli i meste laget, men det har en funksjon. Ved å forsterke voldsscenene på denne måten, de verste er en kastreringsscene i fengslet og Alex' brutale og blodige voldtekt av en kvinne, han med en penismaske festet på ansiktet, blir de utholdelige å se på samtidig som volden unngår å bli estetisert. Ytterligere distanse fra mulig voldsforherligelse har Bentein Baardson skapt ved å legge spillestilen nærmere et shakespeariansk drama enn naturalistisk gatetroverdighet. Det gir en teatral visshet selv stilt ansikt til ansikt med den mest kvalmende volden. Men om flere scener er sterke, oppleves de aldri som spekulative.

Statlig eksperiment

Baardson holder seg trofast til Burgess' egen dramatisering, og til handlingsgangen i Stanley Kubricks kultfilmatisering fra 1971. Alex havner i fengsel og blir der utplukket til å delta i et gedigent statlig eksperiment: voldsavvenning gjennom kjemisk injeksjon og visuell indoktrinering. Dermed bringes problematikken over på om statlige, systematiserte overgrep er bedre enn individuell voldsutøvelse, og til det som var Burgess' hovedanliggende med framtidsromanen: er det bedre med et samfunn hvor individene ikke har fri vilje, enn et der de har frie valg, også valget til å velge ondskap?

Foregriper

Rundt Alex spiller ensemblet solid i de fleste rollene.

I første rekke rollene i Alex' gjeng i melkebaren, de såkalte «drogene», Teodor Janson, Tore Chr. Sævold og Jon Ketil Johnsen. Sykehus- og laboratoriescenene er på grensen til å bli vel klisjéfylte, og bærer preg av at de er science fiction skrevet i 1962. Men Burgess' bruk av det voldsdistanserende nyspråket, gjengens sjargong «nadsat», er synsk. Det kom 37 år før «schpaa».

TEATER:
Anthony Burgess:
«A Clockwork Orange»
Den Nationale Scene

GJENNOMBRUDD: Med rollen som gjenglederen og sadisten Alex markerer Trond Espen Seim seg for alvor som en av de store skuespillertalentene i sin generasjon.