TV: Det har gått ni år siden terrorangrepet. I løpet av den tid har 22. juli blitt inngående studert gjennom filmlinsa, i dokumentarer som spillefilmer.
«22. juli»
Dramaserie
Søndag 5. januarHistorien om de som var på jobb da terroren rammet Norge. Seks episoder.
NRK1 og NRK TV
«Et klokt, verdig og psykologisk skarpt drama.»Se alle anmeldelser
Den norske filmfortellingen, Erik Poppes «Utøya 22. juli», styres av et hederlig ønske om å la ofrene få eierskap til historien. Drapsmannen ble her redusert til en skygge, men det medførte at vi aldri fikk vite hvorfor sommerleiren ble forvandlet til et åsted for massedrap.
Løsrevet fra sammenhengen som terroren ble til i, blir filmen en isolert studie i lidelse.
Breivik har heller ingen rolle i denne serien. Men der «Utøya 22. juli» innledes med replikken «dere vil aldri forstå», forsøker NRKs nye serie å begripe.
Den prøver ikke å forstå hva som hendte i løpet av de grufulle timene på Utøya, men de ideologiske og sosiale beveggrunnene for terrorangrepet. Den seks timer lange dramaserien utforsker altså ikke bare titteldagen, men også tiden før og etterspillet som ender i rettssaken mot Breivik.
Utøya-naboer rasende på NRK. Varslet ikke om 22. juli-innspilling med våpen, helikopter og blålys
Karakterrikdom
Forsommeren 2011 møter vi fem karakterer som alle har en fot innenfor viktige institusjoner. Karakterene er basert på vitnemål og erfaringer, og brorparten av skuespillerne er klokt nok hentet inn fra teaterverden. Til tross for det individuelle fokuset, blir serien aldri nærsynt.
Karakterverdenene viser seg å være velegnede prismer for å utforske de store spørsmålene om 22. juli.
Vi treffer Anine (Alexandra Gjerpen), gravejournalist i Aftenposten, som dekker terroren og rettssaken. Helga (Helga Guren) tar oss med inn i skolen som kontaktlærer for tragediens etterlatte, mens politimannen Eivind (Øyvind Brandtzæg) viser oss innsida av Buskerud politidistrikt - en av styrkene som ble sterkest kritisert i oppgjøret om Utøya.
Vi blir kjent med en anestesileges (Ane Skumsvoll) innsats for Ullevåls traumemottak, og renholderen Liban (Hamza Kader), som blir utsatt for rasistiske fordommer i timene etter at bomba detonerte i regjeringskvartalet.
Parallelle perspektiver
Men serien innledes med en helt annen historie. En ung gutt dør på suspekt vis, med hentydninger om at noe gjemmer seg bak hjemmets fine fasade. Den parallelle historien prøver å forstå hva som kan ha gått galt, og ender opp som en åpen og god måte å adressere Breiviks egen omsorgssituasjon.
På et tidspunkt sier en journalist at det største tabuet er ikke Breiviks oppvekst, men gjenklangen hans politiske holdninger har i befolkningen.
Vi følger en ung mann som befinner seg langt ute på høyresiden. Han blogger under pseudonymet Breidablikk, og er i likhet med den åpenbare inspirasjonskilden Fjordman en ideolog som utformer Breiviks manifest og tankeverden.
22. juli-terroristen sa nei til å møte Anders Danielsen Lie
Etisk klok
Seriens styrke ligger i de mange perspektivene, men også i den gjennomgripende etiske utforskningen av debatten rundt 22. juli.
Underveis stilles det mange betimelige spørsmål: Hvem skal stå til ansvar hvis Breivik blir erklært utilregnelig? Og hvor skal man søke etter svar: I Breiviks barndom eller i den politisk-ideologiske bevegelsen han skrev seg inn i?
«22. juli» er også historien om alt som gikk galt.
Ved å følge journalistenes uredde øyne avdekkes kritikkverdige forhold: Et sykehus i strid, et sviktende politi og et rettsapparat satt på prøve med forutinntatte rettspsykiatere.
Serien har også en overraskende aktuell brodd i bildet av et tungrodd byråkrati, hvor annerledestenkende varslere ikke er langt fra å få sparken.
Det er dyktige folk som står bak serien, som regissør Pål Sletaune og filmskaper Sara Johnsen. De har klart noe svært vanskelig: Å lage et klokt, verdig og psykologisk skarpt drama av et nasjonalt traume.
Det eneste jeg vil bemerke er et utidig sangvalg. Uansett hvor glad man er i Bob Dylan, så er ikke rettsmedisinsk obduksjonssal riktig sted for munnspill-soloen i sorgmuntre «The Times They Are A-Changin’».
Men budskapet, det står seg.
