Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Lederstrid i Venstre:

Rått, brutalt - og vellykket

Det er vanskelig å si at Grande har gjort en dårlig jobb med lederstriden i Venstre. Slike kamper kaller på nødvendig kynisme.

NØDVENDIG KYNISME: Det kritikerne kaller rått og brutalt, kan egentlig ha vært den beste løsningen totalt sett. Kynisme i slike sammenhenger er dessverre ikke bare en dårlig egenskap. Det kan være eneste måten å lykkes. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
NØDVENDIG KYNISME: Det kritikerne kaller rått og brutalt, kan egentlig ha vært den beste løsningen totalt sett. Kynisme i slike sammenhenger er dessverre ikke bare en dårlig egenskap. Det kan være eneste måten å lykkes. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer
Kommentar

Jeg har lusket rundt på noen Venstre-landsmøter de siste åra. Det har vært mye Abid Raja i monitor på alle sammen. Han har vært i åpen konflikt med Trine Skei Grande foran hvert eneste ett, samtidig som han har høstet applaus og ankommet talerstolen dansende til bhangramusikk fra anlegget.

Det liberale hornbrille-Venstre har himlet med øynene. Med skrekk i blikket har de i fortrolighet fortalt hvilken ulykke det ville være om Raja ble leder. Det foretrukne alternativet har som regel vært Rotevatn.

ELVESTUEN: Ola Elvestuen svarer i dag på kritikken han rettet mot partileder Trine Skei Grande i et intervju med TV2. Video: Arnhild Kristiansen Vis mer

Sånn har det vært i mange år nå. Posisjoneringen bak Trine Skei Grande har vært så tydelig at det for lenge siden har etablert seg særlig to fløyer: Team Raja og team Rotevatn.

Foran landsmøtet denne våren brygget det opp til et oppgjør.

Slikt er det potensial for i alle politiske partier. Og det kan være helt ødeleggende. Evnen til å håndtere denne typen maktkamper er derfor en avgjørende suksessfaktor for et politisk parti.

Det kritikerne kaller rått og brutalt, kan egentlig ha vært den beste løsningen totalt sett. Kynisme i slike sammenhenger er dessverre ikke bare en dårlig egenskap. Det kan være eneste måten å lykkes.

Ut fra dette perspektivet er det vanskelig å si at grepene Trine Skei Grande har gjort for å håndtere maktkampen Venstre den siste tida har vært dårlige.

Bråk, krav om henne avgang og tvil om hun blir renominert til førsteplass på stortingslista til Oslo Venstre til side; dette punkterer det viktigste: Leder og nestlederkampen. Makten konsolideres.

Og stormen som brygget seg opp mellom team Rotevatn og team Raja, løyer.

Utsetter det bare maktkampen? Ja, kanskje. Får det avgjørende betydning for politikkutformingen? Nei, trolig ikke. Hvorfor er det da vellykket og viktig?

Personstrid i politikken tiltrekker enorm oppmerksomhet fra omverdenen og, ja – mediene. Det har kraft i seg til å bli helt overskyggende. Du kan ha så gode planer for politikk og samfunnsutvikling og grønn omstilling og god skole og kultur ut til hele landet som du bare vil.

Så lenge du har en saftig personkonflikt gående, får du ikke formidlet det. Det er virkeligheten partiene forholder seg til.

Partier som er gode på dette, får lønn for strevet. Høyre har hatt ro i rekkene i mange år, og har tjent på det. Spenningen og kravet til fornyelse begynte å melde seg i løpet av det siste året, og ble løst da Frp gikk ut av regjering i januar og nye Høyre-profiler rykket opp til sentrale posisjoner. Både Venstre og Høyre gjorde gode partistrategiske grep, på samme tid.

I Frp har mange ventet på at et opprør mot Siv Jensens regjeringsprosjekt en dag ville velte henne, og føre til nytt lederskap og en ny retning for partiet. Isteden har Siv Jensen gang på gang tatt eierskap til gryende opprør mot henne. Bompengeopprøret på landsmøtet i fjor, avstemningen i Oslo Frp om å være et «patriotisk fyrtårn» - hun tapte egentlig begge deler, men børster det av seg og tar regien selv. Kynisk? Ja, men effektivt.

Motstykket er Arbeiderpartiet. Personstrid har nå vedvart minst siden valgnederlaget i 2017, og er ikke bilagt.

En litt hardhendt og resolutt ledelse strider mot hva vi tenker på som velegnet for demokratiske organisasjoner. Hvis alternativet er ukontrollert fløykamp, er det likevel nødvendig.

Hele Norges coronakart