Strategisk viktig: Jonas Gahr Støre på Svalbard i 2007 sammen med daværende utenriksminister i Tyskland Frank-Walter Steinmeier. «Vi bør være klar over at Arktis er i ferd med å bli det strategisk viktigste og kanskje mest omstridte havområde i verden», skriver artikkelforfatteren. Arkivfoto: Linda Bakken/Scanpix
Strategisk viktig: Jonas Gahr Støre på Svalbard i 2007 sammen med daværende utenriksminister i Tyskland Frank-Walter Steinmeier. «Vi bør være klar over at Arktis er i ferd med å bli det strategisk viktigste og kanskje mest omstridte havområde i verden», skriver artikkelforfatteren. Arkivfoto: Linda Bakken/ScanpixVis mer

Rått maktspill

Støre forteller halvsannheter om Svalbard.

Regjeringen med utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen gir oss ikke den hele og fulle sannhet om det som skjer i nord. Da EU-parlamentets visepresident Diana Wallis nylig tok til orde for å utvide Svalbardtraktaten til havområdene rundt øygruppen - noe Unionen ikke offisielt stod bak - reagerte Støre raskt og kontant: Norge fastholder sin suverenitet i disse havområder. Og så tilføyde han at Svalbard er en like selvfølgelig del av Norge som Østfold.

Dette må utenriksministeren vite er galt. Traktaten av 1920 gjør ikke øygruppen til norsk territorium, men gir Norge full suverenitet. Det er en viktig nyanse, som ikke bare russerne pokker på.

Norge hevder jo også at fiskevernsonen eller den økonomiske sone ut til 200 mil rundt øygruppen omfattes av Svalbardtraktaten. Dette får Norge ingen støtte for internasjonalt, ikke engang fra våre nærmeste allierte, selv om det er enighet om at de arktiske statene har et spesielt ansvar og spesielle rettigheter. Det uenigheten går på er grunnlaget for den jurisdiksjon Norge krever i denne sone, Svalbardtraktaten eller norsk lov om kontinentalsokkel og soner.

Det er blitt hevdet at Finland og Canada gir Norge full støtte når det gjelder Svalbard-sonen. Det er ikke riktig. Tidligere president i Finland Urho Kekkonen antydet i sin tid en slik støtte, men det var et ledd i hans machiavelliske stil og er ikke et standpunkt den finske regjering har i dag. At vi står alene ble ikke minst demonstrert da britene arrangerte en Barentshavskonferanse, der Norge ikke var invitert, ja ikke engang informert.

Fra norsk side, ikke minst fra en lynende skarp folkerettslig begavelse som Carl Fleischer, er det levert meget sterke argumenter for at Norge kan håndheve full suverenitet i havområdene rundt Svalbard slik vi gjør i våre økonomiske soner. Men det hjelper lite å ha rett, dersom man ikke får rett.

Det er også en utbredt misforståelse at det havområde vi fikk suverenitet over da Gråsoneavtalen tidligere i år ble gravlagt, er norsk territorium. Det er underlagt norsk jurisdiksjon og er ikke et stykke Norge.

Maktkamp: «Dette kan bli et rått maktspill, noe russerne lenge har signalisert, og nå har også kineserne meldt seg. Det er konflikt mellom USA og Canada, og vi må regne med at EU i fremtiden ville fremme sine interesser på en tyngre måte enn det siste utspill», skriver Jahn Otto Johansen Foto: Bjørn Langsem
Maktkamp: «Dette kan bli et rått maktspill, noe russerne lenge har signalisert, og nå har også kineserne meldt seg. Det er konflikt mellom USA og Canada, og vi må regne med at EU i fremtiden ville fremme sine interesser på en tyngre måte enn det siste utspill», skriver Jahn Otto Johansen Foto: Bjørn Langsem Vis mer

Det ble tåkelagt at for å få til avtalen måtte ikke bare russerne gi en god del, men også Norge. Det standpunkt vi til slutt falt ned på, lå langt fra vårt utgangspunkt i 1977 da det utkast til avtale som Jens Evensen anbefalte, skapte harde fronter i norsk politikk. Senere viste det seg jo at russerne takket være Arne Treholt satt på begge sider av bordet.

Det ble vanskelig for noen regjering å kompromisse, til tross for at mange innenfor etterretningstjenesten og en kaldkrigsmann som John Sanness mente vi burde godta et kompromiss som lå nærmere det russiske krav. Vurderingen den gang var at det var best å få en fast grenselinje.

I dag bør alle fornuftige mennesker være glade for at vi til slutt fikk til et kompromiss med russerne. Ikke bare åpner det for norske olje- og gassinteresser, men er også viktige for våre fiskerier.

Men vi bør være klar over at Arktis er i ferd med å bli det strategisk viktigste og kanskje mest omstridte havområde i verden med sine enorme olje - og oljeforekomster, fiskeressurser, mineraler og økt skipstrafikk i Nordøstpassasjen og Nordvestpassasjen.

Dette kan bli et rått maktspill, noe russerne lenge har signalisert, og nå har også kineserne meldt seg. Det er konflikt mellom USA og Canada, og vi må regne med at EU i fremtiden ville fremme sine interesser på en tyngre måte enn det siste utspill.

Oppbringelsen av den russiske tråleren «Sapfir 2» er neppe innledningen til noe kanonbåtdiplomati fra norsk side, men det viser hvor ømtålig disse spørsmål er. Jeg vil tro at Putin-regimet som vi åpenbart kommer til å leve med i mange år fremover, vil, hevde sine interesser med de maktmidler det har til sin rådighet.